(Foto: Bealluc, Flickr CC)
MANNEN & SKILSMISSEN
Overrasket
som et barn
over sine egne gjerninger
og oppriktig skuffet
av resultatene
MORS FARVEL
Gå ut og bortover stien
til din
stemor
Jeg har gjort alt klart;
slått av lyset
stengt portene
og strødd glasskår på veien
VERNISSAGE
Så fint at du kom på utstillingen
og forsto ingenting
SURPRISE
De kroppsdelene jeg fikk
Da jeg ble eldre
Er jo helt annerledes
De er jo
Helt nye!
RETT FØR REGNET KOMMER
Du hører det først
i buskene nær deg
men du enser det ikke
du tror det er noe annet
en lyd som ikke angår deg
kanskje en nabo som holder på med noe
Nå
når det kommer mot deg
som en gardin i posten som du ikke hadde bestilt
nå, når regnet plutselig påvirker planene dine
gjør din hagestol våt
din hund mager og
blir til en tørr firkant under hagebordet
nå er det
for sent å tenke
at det kanskje blir regn
Sånn er det
Det er ikke det ene lille kakestykket
Som gjør at du legger på deg
Det er heller ikke den ene ekstra svinekoteletten
Eller det ene sukkertøyet
Det er i hvert fall ikke den ene Napoleonskaken du tok i begravelsen til tante Liv
Det er heller ikke den ene burgeren du spiste den eneste gangen du var ute på byen på ett helt år
Det er det ene kakestykket og den ene koteletten og det ene sukkertøyet og den ene Napoleonskaken og den ene burgeren du spiste den eneste gangen du var ute på byen på ett helt år som gjør at du blir fet.
Godt hår.
Det er jo synd på menn som mister håret, og i hvert fall hvis de blir sittende over bordet for en som har det som på folkemunne heter Godt Hår.
Det er jo ikke til å stikke under en stol at de har et forsprang, de som har Godt Hår. De kan velge lue eller ikke lue. De kan bruke metaforer som “ta av seg hatten” uten å risikere knis, hint og stikk, og de kan nyte gleden av en kvinnes finger som glir igjennom hårmanken, noe kvinners fingre ofte gjør når du har Godt Hår.
Godt hår er ikke noe kvinner har. Det tilhører menn som for eksempel min onkel, som var meteorolog i kringkastingen og regjerte struttende på TV i beste sendetid. Han fikk fan-brev for sin solide, hvite, tilbakestrøkne manke. Han fikk brev som bare handlet om håret hans. Så godt hår hadde han.
Jeg har blitt min egen mor
Jeg trøster meg selv
Sier at det skal gå bra
Jeg gir meg middag
Jeg kjøper presanger til meg
Og grer håret mitt
Jeg syr i knapper også
Og lager kake på bursdagen
Jeg har blitt min egen mor
Rekkehus-ryktet
Den nye naboen hadde funnet frem et papir som tvang Kjell til å skjære hull i gulvet og lage sin egen trapp til kjelleren. Også Kjell som alltid hadde gått gjennom naboens kjeller. Det kostet to hundre tusen, alt arbeidet inkludert. Kjell ble så sint at han bestemte seg for å hevne seg. Han fikk Roald, den tilbakestående kameraten hans som bodde over gaten, til å spre et rykte om den nye naboen til alle i gata. Et rykte som ville knekke henne for alltid og ta tilbake det hun hadde gjort mot ham, det med trappen. Den andre naboen i huset, en ung lærer med to små barn, fikk høre det først. Roald (tilbakestående) ringte på og da hun åpnet døren sa han at det var kanskje noe hun ville vite om den nye naboen som hadde flyttet inn. Å, sa den andre naboen. Jo, sa Roald; det alle burde vite var at den nye naboen var en kjenning av politiet.
OBSERVASJON
Når vaskedamen er hjemme, er det ikke ditt hus
Skilsmissen
Han kunne aldri fått til å hate henne så mye
uten at de først hadde vært gift
AURA
Det mest interessante ved henne
var mannen hennes
NEDTUR
Likevel litt nedtur å oppdage at mannen
som stirret på meg fra vinduet i leiligheten over gaten
hver kveld,
var en globus.
Der har jeg aldri vært
Jeg har aldri gått i det gule sivet
Langs bredden av Missouri River.
Jeg har aldri sett drømmefangerne svinge med fjærene
Over verandaene
Funnet et gammelt tørt maiskorn mellom bjelkene
Sett store fugler som rømmer åkeren ved synet av en bil
Det har jeg aldri gjort
Jeg har aldri vært i Montenegro
Aldri gått inn den grønne døren og sett lyset treffe sekkene med korn
Fra takvinduet
Jeg har aldri vært i Crvice
Der det aldri regner
Og spurt etter henne med det røde håret
Eller sett
hvordan grønnplantene har spist seg inn i trappene
og stengt inngangen til det hvite huset der de alltid hadde fest
Jeg har ikke vært i Shanghai
Balansert på en planke over vannet
Sett røde silkekjoler forsvinne
rundt hjørnene
Jeg har ikke sittet ytterst på stolen
under glasstaket i Astor House
med perler i ørene.
Jeg har ikke hørt flate regndråper mot de grønne bladene
Eller brukt hånden som ror
ned i det brune elvevannet
Jeg har ikke vært i Jerusalem
Jeg har aldri kjøpt te i små glass
Eller skåret fingertuppene på de skarpe kantene på flisene på veggen
Jeg har ikke gått på de runde brosteinene
I vonde sandaler
Oppover, mot høyden med sypressene
Eller kjent hvor varmt det blir på toppen av det hvite huset
Jeg har ikke sett kvinnen i vinduet på den andre siden flette håret
Eller spist min første kumquat
Jeg har ikke sett hva skyggene ligner på
I bakgården bak cafeen
ARVEN
Arven fra faren var langt mer enn bare 1,4 millioner etter at leiligheten var solgt. Arven besto også i:
Tykke legger
Utålmodighet
Forkjærlighet for hunder
Insomnia
Hva alt sammen var verdt, var umulig for advokaten å si noe om
BITTE LILLE JULAFTEN
Mørket kom
etterlengtet
Som en venn
Som har med seg ting
du ikke tør kjøpe til deg selv
DNA
Broren min og jeg
Vi er ikke like
Forsøkene på å ligne
På hverandre
Er det som holder oss sammen
Dette eksperimentet
Som er svært risikabelt
kaller vi
Familie
KAPABEL
Hvis jeg tar i
Og fokuserer
Og innbiller meg ting
Hardt
Så kunne jeg kanskje
Finne på å elske en vilt
Fremmed,
kanskje stygg
person
Det beste av de verste landene.
Der vi bor finnes det en grønnsaksbutikk som har fått nye eiere. De som hadde den før, var slaskete, rotete, udugelige og mer opptatt av røyke og snakke i telefonen enn å drive butikk.
De nye eierne er unge, pene, ryddige, høflige, kvalitetsbevisste og morsomme.
De har trøffelolje, verdens beste hummus og de bestiller savoykål om du trenger det til neste dag.
Jentene våre synes de er kule.
De kommer fra Tyrkia, fra en solrik liten by, med appelsinlunder og trygge smågater.
Familiene deres var ikke involvert i militærkuppet. Ingen de kjenner ble berørt i terrorhandlingene i Istanbul.
Bak disken hever han øyenbrynene og sier; selvsagt skal jeg hjem på ferie.
Han legger jordbærene i en pose for meg, pent og forsiktig.
Du burde besøke Tyrkia, sier han. Du skal ikke høre så mye på hva folk sier. Tyrkia er så mye mer.
Som jeg bruker å si, sier han og blunker til en stamkunde bak meg med en bunt salvie i neven, så er Tyrkia faktisk det beste av de verste landene.
SØVNLØS
Her hos oss skriker katten
Som et barn
Om natten
Sov godt
fordi
En sjøreise unna
Skriker barna
Om natten.
Som katter.
GRENEN
En tirsdag skjedde det
De gikk lengre og lengre
Ut på spissen
Av det forblåste landet
Mellom de to havene
Og jo lengre de gikk
Desto villere ble menneskene
I en orgie av pels, kashmir og ull
Blåste juvelene av dem
Ord ble borte
Krøllene deres flate
Og så
blåste vinden hjertene ut av dem
De forsvant over Skagerak, Kategat,
Nordsjøen, Atlanterhavet
I alle land strakte menneskene hendene i været
Etter de flyvende hjertene
Når de blåste forbi
Alle ville ha
Spesielt de hjerteløse
Men det var bare nok til noen;
De som var ensomme
Selskapet på spissen sto igjen uten hjerter
Og de gikk hjem og følte ingenting
Verken over barnesengen
eller ved gravsteinen
I mange år etterpå
Skrøt familier på den andre siden av havet
Av at de var av Vindhjerte-slekt
Men i virkeligheten var det
ingenting å skryte av
Vindhjertene
hadde ingen hukommelse,
Gråt uten grunn
og døde tidlig
VINTER
Når snøen faller ute,
kommer stillheten inn og varmer seg
Togreise tidlig vår
Sol inn gjennom sølete vindu
Far og sønn ved et glatt NSB-bord
Som to forskjellige tynne avleggere
fra samme tre
Med fellesskap i en flaske pils
Faren ser ugleaktig rundt seg
Stirrer
Dømmer andre
Myser
Sønnen prøver å være overbærende
By ham mer øl.
Men ugla ser det
Dytter hånden vekk
Ikke mer pils takk
Sønnen gjesper nei vel
Flekker av snø farer forbi
Et merkelig dyr i øyekroken
Faren har overtaket
For han kommer alltid til å holde vakt
Natten igjennom
THE PRINCE
Han gikk
Langsomt oppover den hardpakkede, hvite veien
Mens han blåste i nyttårsforsettet
med store, flotte ringer
FEST
I dag er det fest
De beveger seg foran gardinene
Med glass
Vipp i håret
Vasker hendene på fremmed bad
De tar på de skarpe kantene på LP-platene
Tar en sving innom kjøkkenet
Men får ikke hjelpe til
Styrer usikkert mot gjengen i sofaen
som beskytter sine glass
Det er lenge siden de møttes
Ikke siden de alle var på jakt etter noen
Hadde smale midjer
Kunne spise junk
uten å se det på vekta
De er på fest
Men de er i fare
Bedt ved en misforståelse
Rett ved å bli avslørt
Den som ikke passer inn
Må Stå
VIRGIN
Broren min likte ingenting han ikke hadde spist før.
Vi spurte han hva han hadde spist før?
Pølser, sa han.
INGEN
Ingen kommer innom
Ingen skal hit på middag
Så jeg har ingen
Å dekke på til
Ingen bryr seg
Om jeg vasker klær
Eller sover.
Vent – det kommer noen
Opp alle trappene.
Noen kommer
På besøk.
Det ringer på –
Det er – Ingen!
FINALE
Du dør
Jeg sitter ved siden av
Telegrafen din er slått på
Det sendes beskjeder
Meldinger tikker inn
Øyenlokkene dine skjelver som svar
Du slutter fred med stormakter
Jeg ikke kjenner
Og heldigvis ikke er i krig med
MEDIET
Dynetrekket med blomster
Går opp og ned
Og gir signaler om
At du fortsatt er der
Overraskelse, Lisboa
Du har ikke hørt fra meg
Men jeg er faktisk rett bak deg
I hestedrosjen
Når du setter fotavtrykket ditt i tåken
Er jeg der inne
Bare se igjennom det ravgule glasset
Jeg kan fremdeles få fløyel til å gro
som mose opp over halsen din
Jeg kan få deg til å forsvinne i eddik og kniplinger og lidelse
Etterpå vet jeg hva som vil skje
Du fyller meg med svart gull
Jeg knekker noen fjær
i favntaket
og blir ung igjen,
Som da vi møttes
Vi blir her
I bakgatene
I skyggene fra i fjor
I denne byen
er det ingen
som sier at vi ikke kan
Leve for evig
ENDELIG
Fikk den gule himmelen ro
Fikk far røyken sin
Fikk mor satt seg
Fikk hunden lagt ørene bakover
Fikk vi hengt opp forkleet på kroken
Og lukket døren ut
Endelig kom regnet
September
Vi har en plan. Vi flytter stolene på rommet ditt, trekker gardinene fra.
Skyver senga under vinduet, sånn at vi kan se ut, og lukker døra.
De andre får bare spise kveldsmat, for vi skal ut og ro
rundt vannet som vi alltid gjør
Og i natt er det siste gangen.
Vi legger ut fra naustet
I trebåten, den fine, med blå og hvit kant
Vi har med litt sjokolade bare, i lomma.
Vi ror sånn du har lært meg at man skal
Helt uten å lage lyd
Bare en rekke dråper som siler fra det ene åretaket til neste
Inn i hesjebukta, her kan det stå laks
Og bortover langs ura,
Langs det dunkle og hemmelige riket under trærne
Små strender siger forbi, parenteser i det grønne.
Vi ror – og under oss nede i dypet
eldgamle steiner fra et eldgammelt ras
Fisken piler rundt dem, en var stor.
Så du det pappa.
Javesst SER æ det. Sett beint i båten.
Vi lar flua gli etter oss over alt der nede
Lyden av lakselva blir sterkere, den bruser farlig, men vi skal ikke så langt ned
Vi tar oss et me, krysser over det grunne revet, over viftende brune planter,
til Jarlebukta, den milde snille bukta.
Vi kaster ikke ennå, vi kaster ikke uten grunn,
du får ikke fisk i lufta vet du.
Under Jarlsbu ror vi
Sørger for at flua glir over steinen der vi vet fisken kan stå
Jo der var han etter
men han datt av
Vi fortsetter mot Kapellet
Der alle du kjenner står og ser oss komme
De har fått fisk allerede, den ligger i den brune stampen
De har alltid fått fisk de på Kapellet
Du ber meg ro litt lenger inn til land
Vi runder odden og er i Klubbnes-bukta, den grønneste av alle
Vi ror rundt i en smaragd
Runder kanten av Klubbnes-odden, en knyttneve med trær på
Rett utenfor her, mot midten av vannet, er Storvannet på sitt dypeste. Like dypt som dette kirketåret er høyt, det vet jeg fordi vi målte hele vannet med nylonsenna på en lyseblå myggsprayboks en sommer. 45 meter dypt på det dypeste.
Og på spissen, der ligger Antonsteinen. Ja, hvisker du , ja. Antonsteinen.
Du hever armen fra senga og kaster. Langt – helt til treet utenfor vinduene på Marithaugen.
Nå fisker vi, du og jeg.
De gyldne grunne buktene er langsomme pauser før Skarvsteinen, steinen vi må velge å ro innafor eller utenfor.
Vi kommer til innervannet, runder bukta der vi brukte å legge båten for å gå og plukke blåskjell i Ingelsfjorden. Så kommer vi til den gule steinen man kan stå på, men vi ror oss ikke på grunn, vi skal videre i kveld.
Vi runder moltebærneset, den orange båten til Lillemor er trukket opp på land.
Her har noen strødd myrull utover odden.
Rett utenfor her, på innerrevet, fikk du 30 rør engang, så mange at mamma måtte salte noen av dem.
Vi ror fra barndomsminnene og inn i Årlausbukta, den er dyp og svart.
Her kan vi gli helt inntil bergveggen.
Og så kommer Kjerkhallarbukta – over oss Seborttinden og Forkledalstindene, fjell med full oversikt over alt av rør og ørret.
Vi flyter mot de grønne milde breddene ved Tverrelva, der alle de nye står, de som ikke har vært her før.
De har nok andre ting i fiskeveska enn March Brown, Telemarkskongen, Alexandra, Olsen eller Heckham Peckham Green.
Vi stopper ikke der, men ror akkurat så langt inn på sandbankene som vi kan, for at du skal få kastet mot sideelva, der fisken står.
Høyt over Tverrelva gjør Møysalen V-tegnet til en som har vært der før.
Du setter på en tørrflue, med fin bust på. Du kaster og treffer midt i vaket og når en boble stiger opp mot flua gir du tilslag, du har fisk på.
Stanga står i bue, fisken går mot båten og du leter bak deg etter håven med den andre handa. Du gjør alt selv. Skal ikke ha noen hjelp
Du leder fisken inn i håven med hodet over vannet.
Du tar den ut av nettet, knekker nakken i ett, det vinrøde blodet mot den lyseblå dørken.
Vi ser at den er fin. Mamma kommer til å bli glad.
Vi har med rømme og agurk.
Vi ror rundt odden og ser at kveldståka ligger og venter på vår side av vannet.
Det er kaldere nå pappa.
Du må ta teppet opp rundt skuldrene. Kanskje vi skal be om mer medisin.
Utenfor vinduet ditt kan vi se de sølvaktige baksidene av bladene i vinden
Det skulle bli storm, men det er stille fremdeles.
Vi gikk ofte tur i uværet, husker du at du brukte å ringe meg i Oslo og holde opp røret mot vinden?
Men det er sent, pappa, vi må ro videre. Vi kommer til Lavolden med sandbankene og elva. Her var det sommer med campingstoler, reiseradio og Mariekjeks
Vi kan begynne å ta inn stengene om det ikke skulle skje noe akkurat der i utløpet.
Det gjør det ikke i kveld, pappa, så vi ror over Gunnarbukta, din egen bukt, hjemme. Du treffer med baugen akkurat der du skal , det knaser fint i grus.
Vi er i støa.
Du tar fisken opp, og snur deg mot meg.
Men nå må du stole på meg, pappa. Det går fint.
Jeg kan fortøye.
Jeg skal skylle båten og dra den ordentlig opp.
Jeg vet hvordan jeg skal bære stengene, med spissen frem.
Du må nesten gå først, opp den bratte stien til mamma.
Du ser det er lys i vinduene. Du vet at hun venter.
Jeg skal bli igjen i båten litt.
Jeg er ikke helt ferdig med det jeg skal gjøre.
Men så kommer jeg opp, pappa.
Takk for turen.
Klage
Jeg synes vi skulle klage
På at det ikke ble som forventet
Babyen er nå på fest
Mannen er sur
Hunden ble gammel
Huden ble gammel
Magen ble større
Sveisen er ut
På tide å få tilbake pengene
Spør du meg
BARNESKARE
Fordi jeg elsker deg
valgte jeg å gå mot strømmen
og hindre at noen fikk deg på kroken
I et forsøk på
Å fly rundt i byen
Etter deg
Ødela jeg den ene vingen
Om natten holdt jeg
så hardt på deg
At en av klørne brakk ved roten
I grålysningene så jeg
sporene som stoppet ved døren
Noen hadde fått ferten av
at du var i redet
Noen samlet flokken
Bak Oslo S
Utvalgte dikt skrevet av Anne Bremnes
