Det banket på soveromsdøren.
«Opp lille venn, opp og gå på skolen».
“Ja?”, svarte jeg med trøtt morgenstemme.
“Kommer du snart eller?”
Jeg bare lå der under en stor varm rød dobbeldyne.
Stod ved vinduet og så på alle bilene som suste forbi.
Himmelen var akkurat like blå som gardinene. Det var ikke en eneste sky.
Jeg gikk ned trappen.
Fra stuen hørte jeg mammas musikk. En låt av Sissel Kyrkjebø. Men kunne ikke finne henne noe sted. Jeg gikk fra kjøkkenet til stua, fra stua til badet, fra badet til kjøkkenet igjen, men borte var mamma. På spisebordet lå det en tallerken, to brødskiver med leverpostei som var skjært i to. Tok bare ett bitt, tømte ut melken og drakk en sup vann.
Da jeg nærmet meg skolegården, kunne jeg se masse mennesker.
Som sto i gjenger å snakket. Allikevel følte jeg at alle glodde rett på meg med skurrende ansikt. Hva var det nå da. Noe med klærne mine? Eller håret mitt kanskje? Skoene? Har jeg
gjort noe galt? Etter noen få lange minutter kommer en gutt jeg aldri har sett før bort til meg. Han var kledd i svart vid joggebukse, hvit singlet og svart jakke.
“Skjer a?” sa han.
“Hei” svarte jeg. Stemmen ble rar. “Hva heter du?”
“Hva heter du?” spurte jeg han tilbake. “Jeg heter Alexander. Men du kan kalle meg for Alex.” Han var egentlig ganske søt.
Førsteinntrykket ser ganske dystert ut.
Inne var det noe helt annet. Ganske koselig i grunn. Lange koridorer hvor folk løp.
“Hva faen ser du på! Er det meg du ser på!”
“Nei”, svarte jeg den ene jenta som sto med de tre venninene sine.
“Hva er navnet ditt?”
Jeg sa bare Inger.
“Inger!! Haha” ropte jenta.
“Si meg, har du dusjet idag? Sånn som du lukter skulle jeg tro du ikke hadde dusjet på fem dager”.
Jeg fikk ikke fram et eneste ord til henne.
“Hallo, er det noen der inne i det hele tatt” sa venninen hennes, og kakket meg i hodet med lommeboken sin.
Jeg dro ned genserarmen for å tørke tårne.
Jeg måtte si dette til mamma. Men hvordan skulle jeg si det? Og kommer hun til å legge all skylda på meg?
Inne på toalettet var det tusen ting som hadde blitt skrevet på veggen med svart tusj.
Skjønner ikke vitsen. Plutselig så jeg noe som var blitt skrevet om meg selv på veggen. Inger M. du er stygg!!! sto det.
Da hørte jeg noen som ropte. “Du med den svarte toppen, kom hit”.
Det sto en guttegjeng litt lengre borte. Blandt dem sto Alex. Han gikk dit hvor jeg sto i stedet.
Jeg så i bakken fordi jeg ble ganske sjenert, han var jo så søt. Skal jeg tørre å spørre ham om hva han synes om meg.
“Takk for sist, men du fortalte aldrig hva du het” sa han.
“Nei, jeg gjorde kanskje ikke det, men jeg heter Inger”.
“Ojaa”, var alt av svar jeg fikk tilbake fra Alexander.
“Har du savnet meg?” spurte jeg forsiktig.
“Hmm jeg vet ikke helt” svarte han. For et svar, hva mente han egentlig.
Hærregud! Nå har jeg stått i kø i evigheter virket det som.
Skulle det ikke bli min tur snart. Det var fullt av folk overalt, og jeg hadde ikke blitt kjent med en levende sjel enda. Alle andre snek foran meg. Ingen spurte om jeg hadde lyst til å gå foran dem i køa. Jeg ble bare mindre og mindre der jeg sto. Hadde lyst til å presse fram tårene, men kunne ikke. Jeg hadde mest lyst til å forsvinne i løse luften.
“Heisann! Kan jeg få sitte sammen med deg?”
“Det kan du vel” svarte jeg henne. Hun spurte om jeg hadde blitt kjent med mange på skolen “Nei ikke så veldig mange. For å si sannheten, har jeg ingen venner her” sa jeg. Jeg spurte henne ikke om noe nesten. Var redd for at hun også skulle være like frekk mot meg som de andre.
“Så fint da, da kan jo vi to bli venner. Du kan gjerne få bli med meg hjem hvis du vil?” sa hun. Kunne ikke annet enn å smile bare, fra øre til øre. Jeg mistet ringen min i gulvet, og bøyde meg ned for å plukke ringen opp.
“Bare vent litt, jeg skal bare på do, femten sekund så er jeg tilbake” sa hun. Men jeg ventet på
at hun skulle komme, satt jeg der alene og så på kjekke gutter, og bimbo jenter. 65% av jentene hadde duppa tryne sitt i brunkrem-bøtta. Sekundene gikk og gikk. »Serriøst lissom, tar det så lang tid å gå på do. Sa jeg stilt, så ingen skulle høre.
Jeg løp for å rekke bussen hjem.
Rakk bussen akkurat. Takk gud for det, hvis ikke måtte jeg stått og ventet ca i tre kvarter på neste. Ga sjåføren femten kroner, og gikk nesten bakerst for å sette meg ned. Det var fullt, og det satt en mann på den plassen jeg ville ha. Jeg beit tenna sammen, og spurte høflig: “Kan jeg please få sitte ved siden av deg om du flytter kofferten din?”. Heldigvis var han snill og lot meg få sete ved siden av han.
“Mamma? er du her” ropte jeg og slang igjen ytterdøra så veggene ristet.
“Mamma? Du må svare meg om du er hjemme.” Dette var ikke morsomt lengre. Det første som slo meg var om jeg skulle ta bussen til pappa, men han bodde åtte timer unna. Begynte å kjenne angst langt inne i hjerterota. Hvor i helsikke kan mamma være. Kan ikke springe til naboen heller, for der blir det ingen hjelp å få. Cd-plata av Sissel Kyrkjebø sto på fremdeles, etter mange timer. Jeg tok med ett glass cola og satte meg i stua. Prøvde å se litt på tvboksen, men satt bare å tenkte. Dessuten var det bare søppel på tv’en.
Ute ble det mer og mer stille.
Kunne ikke høre lyden fra barna lengre. Ble mørkere og mørkere også. Alt var liksom så trist.
Skal, skal ikke, skal, skrev jeg i hånda mi.
Fordi det kunne hjelpe meg i å ta et valg. Om jeg havnet på »skal» var det meningen å gjøre det.
Mamma fikk meg alltid i godt humør. Hendene skalv og det grøsset gjennom hele kroppen.
Innsendt av Sandra Nordal.
Legg igjen en kommentar