Med mine ærbødige steg jeg tar
På den forlatte landevei
Setter meg i en nostalgisk toneart
skogen og vannet er som en bukett i rammens melodi
I vindens svale sus roper skogen velkommen til deres rike.
Jeg er beæret og går ydmykt avsted
I vannets vuggende rus speiler det himmelske spekter av nydelige
tonenyanser
Mine steg i det øde landskap hører jeg bekkens glade klukkende traller, og
skaper en følelse av oppstemthet.
Følelsen fører meg framover langs veiens kongelige passasjer. Mine tanker
svever i stillhetens harmonier. Mens skogen bøyer seg over landeveiens
fære.
Jeg ser opp på himmelens mektige hav, det er som om den taler til
vannets speilbilde. Akkurat som om himmelen bestemmer seg for å gi
vinden fart for å ikke kjede seg der oppe i sitt eget selskap. Vannet
svarer i sin vuggende harmoni og gir en melodiøs konsert i bølgende takt
På den brukte vei får jeg selskap av svaner som gir seg elegant av sted
over det magiske speil. I solens glitrende diamanter, skinner svaner i det
majestetiske avtrykk. I eventyrlig prakt forlater de vannets skorpe, og
med sin elegante drakt flyr de mot himmelens blålige dis.
Jeg føres med mine steg bortover den gamle landevei hvor skogens
ramme gir landeveien skygger som gir en skyggefylt uhygge.
Det gjenskaper en ensom melodi i meg, uten solens lys blir den følelsen
løpt forbi. Ingen vil kjenne ensomhetens melodi, så landeveien fører mine
tanker med lysets mange innganger og lar skyggene vandre i mørke der
frykten har sin plass.
Midt i landeveiens bilde er der en grønn eng som skiller veien, det skaper
en splittelse, som om på den ene side ser jeg fornuften og den andre
følelser. Jeg går på den ene siden og føler fornuftens kjerne, som ikke
aner hva den andre siden mener. Så hopper jeg over til den følelsessiden
som griper ens hjerte. Jeg går lenger på denne hjertesiden til min
sårbarhet får sitt spill, og går over på den andre siden igjen hvor spillets
vinnende vesen speiler seg i stegene. Tankene mine svever og jeg griper
tak i følelsen.
Jeg vil føle livet
Landeveiens mange syner gir meg tid til stillhetens nyanser. Jeg ser en
gammel båt som flyter i vannets speil. Den synker uten at noen vil redde
den. Den står enda i sin andakt, og tåredråpene fyller den til randen.
Båten fylles av vemod. Jeg står og ser den drukne i sine tåredråper. Båten
tenker tilbake på alle de årene som den fraktet jenter og gutter i sine
kjæresteri, og den gledet mang ens hjerte i vuggende ro.
Hjertet mitt banker
Vannet hvisker mot vindens svale ånde, og jeg hører fuglene kvitrer sin
egen melodi, og vuggende faller vannet i sin egen falleri. Verden hører et
orkester av stillhetens symfoni.
Jeg takker den øde landevei for dens følge.
Takknemlig for naturens stille melodiøse klang
Den øde landeveien lengter etter menneskers eventyrlige reise, og ser
sørgmodig mine steg svinner hen.
– Heidi Bollingmo
Legg igjen en kommentar