Illustrasjon: Sven Mattis Folkestad.

Den blanke overflaten var glatt og skinnende. Så skinnende at man nesten kunne speile seg i den. Vakker som en soloppgang. Ikke når solen nettopp har stått opp, og kaster sine utallige fargespektre. Nei, når solen har kommet ordentlig fram, og den bare skinner så vakker og flott og byr på en ny dag. Et slikt stadie av en soloppgang hvor man bare blir stående å stirre på den med håp, glede og beundring over hvor vakkert noe faktisk kan være. En slik soloppgang som byr på håp, tro og glede. En slik soloppgang som kan få selv det kaldeste, mørkeste sinn til å lyse opp.

Akkurat slik var skinnet i den vakre hjerteboksen. En boks fylt med håp, tro og glede. Det kunne i hvert fall se slik ut på utsiden, så vakker som den var. Den hadde en dyp, vakker rød farge. En slik varm, god og trygg farge. En rød farge som betyr kjærlighet og trygghet. Med denne nydelige fargen og det vakre skinnet var den et prakteksemplar av skjønnhet. Den skinte og framstod så vakker og varm at det var vanskelig å legge merke til de overlappede kantene.

På kanten av hjerteboksen var det overflødig maling, nesten som om noen hadde prøvd å male over skader den hadde fått. Den var også litt bulkete og klumpete på sidene. Akkurat som om noen hadde kastet den i bakken, i veggen, og muligens slått på den. Disse skadene var forsøkt dekket over, men hvis man så nøye etter, hvis man så forbi det vakre utseendet til boksen, kunne man virkelig se hvor tykke kantene på boksen var blitt av all malingen som var blitt påført igjen og igjen på utsiden.

Den var vakker å se på, ja det var den. Men hvis du prøvde å åpne den, så ville du få problemer. Ikke mange prøvde å åpne hjerteboksen. De var bare opptatt av å se på den fra utsiden, men hvis du prøvde, da måtte du streve. På grunn av alle gangene boksen hadde falt i bakken var sidene presset sammen, og gjort den vanskelig å åpne. Man måtte være både tålmodig, sterk og gå fram med varsomme hender, for ikke å ødelegge den i forsøket. Hvis man så lykkes i å åpne denne boksen, disse få som prøvde, og disse få som klarte, ville da finne noe veldig spesielt. På innsiden var hjerteboksen frynsete, noen steder kunne man se at det nesten var hull igjennom boksveggene. Veggene var også dekket av blekkflekker. Noen av flekkene var store, noen var mindre. Noen var nesten hvisket vekk av elde, noen var mørke og tydelige. Boksen bar tydelig preg av alle tingene den hadde holdt på, alle tingene som var blitt puttet inni denne vakre hjerteboksen.

Men nå. Nå var boksen tom. Alt som var igjen var den ødelagte innsiden. Dette var det folk flest ville se. Men hvis du kikket ekstra nøye, kunne du se en liten glitrende sten. Den var ikke stor, og den glitret ikke så flott som den en gang hadde, men den var der fortsatt, for de som så nøye nok. Og av og til, hvis hjerteboksen var ekstra heldig, var det noen som klarte å åpne den, og se den vakre steinen. Som så at den trengte å bli pusset, for å så skinne klart og sterkt igjen. Det var ikke ofte, men når det ble gjort, var den like vakker som utsiden av hjerteboksen. I hvert fall for en liten stund.

Av Aviaja Olsen.