Katy Song
«Can’t go with my heart when I can’t feel what’s in it
Thought you’d come over but for some reason you didn’t
Glass on the pavement under my shoe
Without you is all my life amounts to»-Mark Kozelek (Red House Painters), 1993
Typisk. Akkurat i det jeg lener meg ut av vinduet, så setter jeg hånda i fugledritten som ligger forlokkende dandert på vinduskarmen. Og som strategisk ble plassert der av en eller annen sinnsforvirret salmonellabefengt due på driteturné høsten 1998. Og i 75, 3 prosent av tilfellene jeg lener meg ut av vinduet setter jeg venstrehånda i akkurat denne due-drittklatten, som virkelig ikke ser ut til å forsvinne på tross av dens hyppige sosiale interaksjon med hånda mi.
Nå kan man jo si at 75,3 prosent ikke er så mye dersom man kun har lent seg ut av vinduet 2 ganger. Men når man vet at det eneste jeg gjør mandag til lørdag mellom kl. 09:17 og 13:24 (dersom jeg ikke har fått posten før) er å lene meg ut av stuevinduet mot gaten, for å speide etter postmannen, så vil nok det hele fortone seg litt annerledes.
Ikke misforstå. Jeg lener meg ikke ut av dette vinduet i 4 timer i strekk. Nei, jeg er ikke gal heller. Jeg prøver jo selvsagt å få gjort noe nyttig i denne perioden også. Men posten er jo viktig. Ikke det at jeg er så dum at jeg tror at noen skulle finne på å skrive brev til meg. Men det hender faktisk av og til at jeg får en pakke eller to i posten. Jeg bestiller videoer, plater eller kataloger. Bytter kassetter. Fyller ut skjemaer. Svarer på konkurranser. For å glede meg selv. For å ha noe å se fram i mot. Bringe spenning inn i hverdagen (mellom kl. 09:17 og 13:24 hver dag, unntatt søndager eller andre helligdager).
Innimellom leser jeg en side eller to i Donald. Før jeg må opp av stolen igjen. Lene meg ut av vinduet. Plassere hånda i duedritten for å speide etter postmannen. Problemet er at i tidsrommet mellom da jeg satt i stolen og leste Donald og da jeg lente meg ut av stuevinduet, så kunne postmannen ha rukket å gå inn porten til gården. Derfor må jeg springe inn på soverommet så raskt jeg bare kan (og det er fort! jeg har nemlig alltid vært rask av meg. 7.8 på 60 meter i 7. klasse -uten at det skaffet meg noe bedre selvtillit av den grunn – eller fikk dama til å bli) for å se ut av vinduet mot bakgården, i tilfelle jeg gikk glipp av postmannen idét han gikk inn porten.
Men selv om jeg er superrask så tar det i det minste et par sekunder fra stuevinduet til soveromsvinduet. Og i mellomtida så kan jo postmannen ha rukket å gå inn i huset. Derfor må jeg også spurte til døra ut til gangen. Lytte ved døra for å høre om postkasselokkene smeller igjen. Gå ut i gangen å se ned til 1. Etasje, der postkassene er, for å se om postmannen står der og fordeler posten. Men dersom han ikke er der. Så må jeg spurte tilbake til stuevinduet. Lene meg ut. Få duedritt på hendene. Og speide etter’n.
Men nå har jeg visst utelatt en liten detalj. Det er jo ikke akkurat behagelig å gå rundt med hender innsmurt med duedritt. Så jeg må jo alltid ta en spurt inn på badet også. Vaske hendene kjapt. Før turen igjen går til soveromsvinduet, døra, gangen eller Donald i stolen.
Nå er det blitt juni 1999, og duedritten ligger der fremdeles. Det må være den største og mest standhaftige duedritten i hele verden. Kanskje jeg skal ringe 1000-tipset, Østlandssendingen eller Norge Rundt? Kanskje en liten duedritt kan skaffe meg litt berømmelse, penger og storbrystede babes? Eller kanskje jeg skal innse at jeg lever et patetisk liv. At jeg for alltid vil være ensom, at postmannen aldri vil bringe meg et personlig brev (og i hvert fall ikke fra kvinnen som forlot meg og som aldri kommer til å angre på det), at jeg er full av nevroser, tvangsforestillinger og åndelig forsøpling?
Det er forresten søndag i dag. Postfri dag. Men tro ikke at hånden min og duedritten ikke har hatt sosialt samkvem av den grunn. Sola skinner. Vinduet står åpent. Jeg hørte noen åpne porten utenfor. Kanskje var det kvinnen som forlot meg, som var kommet tilbake? Selvsagt måtte jeg lene meg ut for å se. Selvsagt var det ikke det. Og like selvsagt står jeg nå på badet og vasker hendene.
Legg igjen en kommentar