Stikkordarkiv: Hverdag

Hverdagstekster, 1999

thursday evening
photo credit: miss pupik

Vi har prøvd å ringe deg på mobilen, men får da opplyst at nummeret ikke er i bruk. Har du fått nytt nr eller kan du treffes på annet telefonnr feks på jobb. Når? | Pappa, 23. nov 2000 09:31

Nå er jeg i Oslo. Det regner. Jeg tvangsparrer billene mine. Det går litt tregt, men noe skjer. | Unn, 4 Oct 1999 15:11:44

vi har det gøy her hele tiden
det regner ute
jeg har sett alt på tv denne helgen | Unn, 12 Jul 1999 11:39:43

Har vært på bodyshop. Kjøpt shampoo til deg bl.a. De hadde masse gøy. Har kjøpt meg toalettmappe og spenner med sommerfugler og blomster på :) Det er varmt! Det var overskyet da jeg gikk hjemmefra og jeg trodde det hadde tenkt å fortsette med det, men det hadde det jo ikke. Tror jeg må hjem å skifte. | Silje, 06 Jul 1999 05:53:30

Når kommer du hjem? Gi et vink så vi får avtalt om nøkkel etc. Vi har skiftet ytterdørene og dermed også låsene. | Pappa, 3 Jul 1999 12:31:03|

Jeg og Silje bor på Albertine hostel på Ankertorget. Koster 340
kroner natta med egen dusj og to senger and shit. Ganske fint. | Morten, 02 Jul 1999 15:35:36 |

Glem den forrige? Hva da glem den forrige? Jeg har jo lagd den allerede. Når det gjelder den nye så trenger jeg mer info. Hvor stor skal den være? | Morten, 24 Jun 1999 16:32:54 |

Hele verden er en jævla lekeplass. En kjip, rusten og tilgriset lekeplass. Der sandkassen er full av grus. Og når man bruker huskene så regner det alltid og man får sykt vondt i hendene fordi det er så kaldt. Og inni det lille leskjulet.. som er på alle lekeplasser… allefall i provinsen. Der lukter det selvfølgelig super-urin. Og så er det 3 knuste ølflasker. Og til slutt så har noen spydd på gyngehesten. Jævla drittverden. | Kim, 16 Jun 1999 19:29:46

Routine
photo credit: FinalSin

Typisk, av «Ensomt hjerte» (pseudonym)

IMG_6754.jpg

Katy Song

«Can’t go with my heart when I can’t feel what’s in it
Thought you’d come over but for some reason you didn’t
Glass on the pavement under my shoe
Without you is all my life amounts to»

-Mark Kozelek (Red House Painters), 1993

Typisk. Akkurat i det jeg lener meg ut av vinduet, så setter jeg hånda i fugledritten som ligger forlokkende dandert på vinduskarmen. Og som strategisk ble plassert der av en eller annen sinnsforvirret salmonellabefengt due på driteturné høsten 1998. Og i 75, 3 prosent av tilfellene jeg lener meg ut av vinduet setter jeg venstrehånda i akkurat denne due-drittklatten, som virkelig ikke ser ut til å forsvinne på tross av dens hyppige sosiale interaksjon med hånda mi.

Nå kan man jo si at 75,3 prosent ikke er så mye dersom man kun har lent seg ut av vinduet 2 ganger. Men når man vet at det eneste jeg gjør mandag til lørdag mellom kl. 09:17 og 13:24 (dersom jeg ikke har fått posten før) er å lene meg ut av stuevinduet mot gaten, for å speide etter postmannen, så vil nok det hele fortone seg litt annerledes.

Ikke misforstå. Jeg lener meg ikke ut av dette vinduet i 4 timer i strekk. Nei, jeg er ikke gal heller. Jeg prøver jo selvsagt å få gjort noe nyttig i denne perioden også. Men posten er jo viktig. Ikke det at jeg er så dum at jeg tror at noen skulle finne på å skrive brev til meg. Men det hender faktisk av og til at jeg får en pakke eller to i posten. Jeg bestiller videoer, plater eller kataloger. Bytter kassetter. Fyller ut skjemaer. Svarer på konkurranser. For å glede meg selv. For å ha noe å se fram i mot. Bringe spenning inn i hverdagen (mellom kl. 09:17 og 13:24 hver dag, unntatt søndager eller andre helligdager).

Innimellom leser jeg en side eller to i Donald. Før jeg må opp av stolen igjen. Lene meg ut av vinduet. Plassere hånda i duedritten for å speide etter postmannen. Problemet er at i tidsrommet mellom da jeg satt i stolen og leste Donald og da jeg lente meg ut av stuevinduet, så kunne postmannen ha rukket å gå inn porten til gården. Derfor må jeg springe inn på soverommet så raskt jeg bare kan (og det er fort! jeg har nemlig alltid vært rask av meg. 7.8 på 60 meter i 7. klasse -uten at det skaffet meg noe bedre selvtillit av den grunn – eller fikk dama til å bli) for å se ut av vinduet mot bakgården, i tilfelle jeg gikk glipp av postmannen idét han gikk inn porten.

Men selv om jeg er superrask så tar det i det minste et par sekunder fra stuevinduet til soveromsvinduet. Og i mellomtida så kan jo postmannen ha rukket å gå inn i huset. Derfor må jeg også spurte til døra ut til gangen. Lytte ved døra for å høre om postkasselokkene smeller igjen. Gå ut i gangen å se ned til 1. Etasje, der postkassene er, for å se om postmannen står der og fordeler posten. Men dersom han ikke er der. Så må jeg spurte tilbake til stuevinduet. Lene meg ut. Få duedritt på hendene. Og speide etter’n.

Men nå har jeg visst utelatt en liten detalj. Det er jo ikke akkurat behagelig å gå rundt med hender innsmurt med duedritt. Så jeg må jo alltid ta en spurt inn på badet også. Vaske hendene kjapt. Før turen igjen går til soveromsvinduet, døra, gangen eller Donald i stolen.

low contrast pigeonNå er det blitt juni 1999, og duedritten ligger der fremdeles. Det må være den største og mest standhaftige duedritten i hele verden. Kanskje jeg skal ringe 1000-tipset, Østlandssendingen eller Norge Rundt? Kanskje en liten duedritt kan skaffe meg litt berømmelse, penger og storbrystede babes? Eller kanskje jeg skal innse at jeg lever et patetisk liv. At jeg for alltid vil være ensom, at postmannen aldri vil bringe meg et personlig brev (og i hvert fall ikke fra kvinnen som forlot meg og som aldri kommer til å angre på det), at jeg er full av nevroser, tvangsforestillinger og åndelig forsøpling?

Det er forresten søndag i dag. Postfri dag. Men tro ikke at hånden min og duedritten ikke har hatt sosialt samkvem av den grunn. Sola skinner. Vinduet står åpent. Jeg hørte noen åpne porten utenfor. Kanskje var det kvinnen som forlot meg, som var kommet tilbake? Selvsagt måtte jeg lene meg ut for å se. Selvsagt var det ikke det. Og like selvsagt står jeg nå på badet og vasker hendene.

Untitled

Nattevandrar av Hans Jørgen Varfjell

Natt
Du søv,
håpar eg…

Det er berre eg og ho
Snart søv også ho

Berre vi to i natta…

Eg ser ned i
det lille andletet
Ser kor det langsamt
får fred

To små blåe auge
møter mine
Glir langsamt
att…

Ho er lett og samstundes tung

Eg legg ho mot skuldra
og ser utover fjorden
Det lille hovudet kviler
mot halsen min

Høyrer eit tilfreds
lite sukk
Kjenner ei lita hand
forsiktig mot bringa mi

Der nede blenker lysa
frå jarnvegsovergangen
Gult, trygt. Raudt, fare
Bommane går ned

Ser lysa frå eit nordgåande
tog nærma seg, sakte
Det er fleire enn eg
som har arbeid i natt

No søv ho
men eg går ikkje ned
enno. Ikkje enno
Står og ser mens lysa
vert gule

Ser etter toget
som fer i natta
Stadig vidare
utan ro

Så går vi ned att

Leggetid…
– Hans Jørgen Varfjell

Café y Bebé
photo credit: Daquella manera