via robertmontgomery.org

(via mskogly’s preposterous

(via mskogly’s preposterous

via ceramicsnow.org

Kom over Steve Belz i dag, en fantastisk keramiker som lager uvanlige, organiske skulpturer i leire. Klikk på bildet ror å se flere av hans kreasjoner.

(via mskogly’s preposterous

(via mskogly’s preposterous

(via mskogly’s preposterous

Photos from the fifth annual Ridin’ Dirty, hosted by the New Orleans chapter of the Black Label Bicycle Club (part 1).

via blog.suckapants.com

(via mskogly’s preposterous

Du er syk, sa stemmen i hodet mitt. Jeg er syk, sa jeg.

Det var akkurat som om jeg prøvde å overbevise meg selv om at jeg faktisk var syk, som om det å ha en diagnose for hvorfor jeg var som jeg var, for at jeg til tider kunne være så i taket, og det neste sekundet ikke en gang orke å gå ut å hente posten. Orker ikke, vil ikke, tørr ikke. Jeg så meg selv i speilet.

Jeg åpnet og lukket øynene, så på meg selv. Studerte meg selv. Du ser ikke særlig syk ut, sa jeg til meg seg i speilet. Jeg hadde langt blondt hår og nøttebrune øyne. Tok solarium flere dager i uka, eller det vil si de gangene jeg i det hele tatt orket tanken på å stikke nesen min ut av huset. For det var ikke alltid det var så lett. Så lett som alle skulle ha det til.

Alle er jo deprimerte en gang i blant. Du drar det alt for langt Anne. Kom igjen, du har godt av å være med ut, kom nå! Alle maste og dro hele tiden og jeg var så lei. Ikke lei av dem fordi de ville ha meg med ut, tvert imot! Jeg er veldig glad i vennene mine og det er ikke noe jeg heller vil enn å være med de på kino, ut på byen eller rett og slett bare henge på den lokale Mix’en. Problemet er bare at jeg er syk. Jeg er syk, syk, syk. Jeg spyttet på speilbildet mitt. Hvorfor er du sånn sier jeg til meg selv. Jeg har problemer med å innrømme at jeg er syk, men samtidig føles det som om jeg gjør alt for å virke syk, som om jeg bare snakker og snakker om det, som om jeg vil at folk skal synes synd på meg, som om jeg vil at folk skal vite at jeg er syk. Men egentlig så er det ikke slik.

Det er bare noen ganger jeg ikke klarer å kontrollere hjernen min. Det er noen ganger den lar munnen min snakke uten at jeg vil det. Jeg kan kjenne kjeven min åpne seg, og hvordan leppene og tungen beveger seg. Av og til hører jeg noen høye pipelignende lyder som trykker igjennom den tykke boblen det føles som jeg lever i. Høye, skjærende pipelyder av en stemme. Min stemme. Den er høylytt og ivrig, jeg bruker hendene til å forklare. Jeg er ivrig. Jeg kjenner følelsene, lukter luktene, hører lydene, men det er som om det ikke er meg, som om det er en annen person i kroppen min og at jeg bare står å ser på.

Plutselig får jeg en idé! Jeg skal hoppe i fallskjerm, bytte skole, løpe naken nedover gågata i byen og en ting jeg hvertfall skal få gjort i denne uka er å kapre den kjekkeste gutten i byen. På skolen tar jeg på meg all verdens oppgaver som finnes, og lover å få gjort alt klart til slutten av uken. Jeg er supermann. Jeg er flink, jeg er best og jeg kan klare alt! Jeg stiller meg opp midt i gata, jeg synger, jeg hopper og danser. Alle ser på meg, alle synes jeg er fantastisk flink. Men det vet jeg jo at jeg er! Jeg lager avtaler. Jeg lover og lover.
Jeg får ikke sove. Jeg vil ikke sove. Jeg løper rundt i huset og vasker og rydder. Jeg er våken, jeg er hyper, jeg er.. Jeg er trist! Jeg setter meg ned, legger hodet i hendene og begynner å riste. Jeg lurer på hva i svarte jeg skal gjøre nå. Jeg gråter så hele kroppen min rister. Jeg kaster meg i fosterstilling på gulvet. Jeg roper og hyler. Jeg har det vondt. Jeg er lei meg.

Jeg er syk igjen. Jeg tenker at jeg burde legge meg inn på asylet igjen. Nå ringer nok snart naboene etter sykebilen uansett. Snart kommer de løpende med sine røde og gule drakter med skinnende reflekser på. Jeg kan se de komme. Jeg merker jeg blir trøtt. Jeg svelger den siste sovepillen forsiktig, orker ikke holde meg oppe lenger. Legger hodet mitt ned på gulvet. Det er vått der. Det er rødt. Jeg svir på armen. Jeg hører noen kommer inn. Der skimter det i lysende reflekser, jeg kan se de tåkete ansiktene deres idet øynene mine glir igjen og alt blir tåkete.

Hvitt. Her var det jammen hvitt! Jeg åpner øynene litt mer, det svir og jeg kjenner at jeg er hoven i ansiktet. Jeg snur meg forsiktig. Der sitter de. Klare til avhør. Alle spørsmålene deres, alt jeg kan høre er stemmene i hodet, velkommen tilbake sier de. Velkommen tilbake til galehuset. Jeg sa du var syk. Du sa jeg var syk. Forvirring. Armen min svir og banker. Jeg svelger pille etter pille. Jeg merker jeg blir trøtt. Legene smiler til meg. De klapper meg på hodet. Jeg sover. Men vent litt! Hvordan kan jeg høre stemmene hvis jeg sover? Jeg vet jeg ikke drømmer. Jeg kjenner at jeg beveger munnen. Jeg vet at jeg snakker. Stemmene snakker til meg. Jeg svarer. Jeg er så sliten. Jeg roper, vil de skal være stille. Medisinene begynner å virke og alt det hvite blir svart.

Jeg er hjemme igjen. Ute fra det trygge og hvite. Men jeg er ikke lei meg, for jeg vet, og de vet at jeg kommer tilbake. Jeg er redd for å se på mobilen min. Alle avtalene jeg har brutt, jeg tørr ikke lese meldingene og se på anropene. Jeg gjemmer mobilen i et skap. Jeg nikker høflig til drosjesjåføren som kjørte meg, og takker nei på alle tiltak psykiatrien gir meg. Det er her det kommer frem igjen, jeg er syk. Jeg burde takke ja. Jeg må gå til psykolog. Jeg må for å holde meg frisk. Jeg trenger hjelp i hverdagen min. Men jeg klarer ikke. Jeg sier nei. Jeg sier alltid nei. Jeg sier jeg klarer meg fint nå, jeg er frisk. Vi vet alle at det ikke er sant. Men nå, slik det er nå, er jeg manisk igjen. Jeg er nok en gang best i verden. Anne – superdama. Jeg er manisk. Jeg er deprimert. Jeg er manisk depressiv. Jeg er bipolar. Super Anne.

Slutt.

Skrevet av Aviaja Olsen som sier: “Jeg er ei jente på nå 20 år. Kommer fra Sørlandet men bor nå i Lillehammer. Har flyttet litt rundt både fra vest til øst siden rett før jeg ble 18 og til nå sammen med min samboer og forlovede. Jeg kommer fra en stor familie og gleder meg til å få min egen stabile familie. Vi har to innekatter som er en stor del av hverdagen vår. Jeg prøver for tiden å fullføre videregående skole over internett.”

Illustrasjon: Dugg Simpson, Flickr

«Der man brenner bøker, vil man til slutt også brenne mennesker.»

Sitatet er fra den tysk-jødiske poeten Heinrich Heine, og viste seg å være rett så profetisk.

Statuen av ham står på hjørnet av en forblåst blokk i Berlin. Han hadde fortjent en blomstrende rosehage, 30 varmegrader, omkranset av nymfer:

Her er diktet Ad finem, fritt omdiktet til norsk

Slutten

Årene går og
Jeg haster mot graven
Men holder kjærligheten i hjertet

Hvis jeg bare kunne se deg
en gang, en dag
Og se mitt liv ebbe ut for dine øyne
Mens jeg sier
jeg elsker kun deg.

- Heinrich Heine