Arkiv for ‘Historier’
Bipolar, av Aviaja Olsen
Du er syk, sa stemmen i hodet mitt. Jeg er syk, sa jeg.
Det var akkurat som om jeg prøvde å overbevise meg selv om at jeg faktisk var syk, som om det å ha en diagnose for hvorfor jeg var som jeg var, for at jeg til tider kunne være så i taket, og det neste sekundet ikke en gang orke å gå ut å hente posten. Orker ikke, vil ikke, tørr ikke. Jeg så meg selv i speilet.
Jeg åpnet og lukket øynene, så på meg selv. Studerte meg selv. Du ser ikke særlig syk ut, sa jeg til meg seg i speilet. Jeg hadde langt blondt hår og nøttebrune øyne. Tok solarium flere dager i uka, eller det vil si de gangene jeg i det hele tatt orket tanken på å stikke nesen min ut av huset. For det var ikke alltid det var så lett. Så lett som alle skulle ha det til.
Alle er jo deprimerte en gang i blant. Du drar det alt for langt Anne. Kom igjen, du har godt av å være med ut, kom nå! Alle maste og dro hele tiden og jeg var så lei. Ikke lei av dem fordi de ville ha meg med ut, tvert imot! Jeg er veldig glad i vennene mine og det er ikke noe jeg heller vil enn å være med de på kino, ut på byen eller rett og slett bare henge på den lokale Mix’en. Problemet er bare at jeg er syk. Jeg er syk, syk, syk. Jeg spyttet på speilbildet mitt. Hvorfor er du sånn sier jeg til meg selv. Jeg har problemer med å innrømme at jeg er syk, men samtidig føles det som om jeg gjør alt for å virke syk, som om jeg bare snakker og snakker om det, som om jeg vil at folk skal synes synd på meg, som om jeg vil at folk skal vite at jeg er syk. Men egentlig så er det ikke slik.
Det er bare noen ganger jeg ikke klarer å kontrollere hjernen min. Det er noen ganger den lar munnen min snakke uten at jeg vil det. Jeg kan kjenne kjeven min åpne seg, og hvordan leppene og tungen beveger seg. Av og til hører jeg noen høye pipelignende lyder som trykker igjennom den tykke boblen det føles som jeg lever i. Høye, skjærende pipelyder av en stemme. Min stemme. Den er høylytt og ivrig, jeg bruker hendene til å forklare. Jeg er ivrig. Jeg kjenner følelsene, lukter luktene, hører lydene, men det er som om det ikke er meg, som om det er en annen person i kroppen min og at jeg bare står å ser på.
Plutselig får jeg en idé! Jeg skal hoppe i fallskjerm, bytte skole, løpe naken nedover gågata i byen og en ting jeg hvertfall skal få gjort i denne uka er å kapre den kjekkeste gutten i byen. På skolen tar jeg på meg all verdens oppgaver som finnes, og lover å få gjort alt klart til slutten av uken. Jeg er supermann. Jeg er flink, jeg er best og jeg kan klare alt! Jeg stiller meg opp midt i gata, jeg synger, jeg hopper og danser. Alle ser på meg, alle synes jeg er fantastisk flink. Men det vet jeg jo at jeg er! Jeg lager avtaler. Jeg lover og lover.
Jeg får ikke sove. Jeg vil ikke sove. Jeg løper rundt i huset og vasker og rydder. Jeg er våken, jeg er hyper, jeg er.. Jeg er trist! Jeg setter meg ned, legger hodet i hendene og begynner å riste. Jeg lurer på hva i svarte jeg skal gjøre nå. Jeg gråter så hele kroppen min rister. Jeg kaster meg i fosterstilling på gulvet. Jeg roper og hyler. Jeg har det vondt. Jeg er lei meg.
Jeg er syk igjen. Jeg tenker at jeg burde legge meg inn på asylet igjen. Nå ringer nok snart naboene etter sykebilen uansett. Snart kommer de løpende med sine røde og gule drakter med skinnende reflekser på. Jeg kan se de komme. Jeg merker jeg blir trøtt. Jeg svelger den siste sovepillen forsiktig, orker ikke holde meg oppe lenger. Legger hodet mitt ned på gulvet. Det er vått der. Det er rødt. Jeg svir på armen. Jeg hører noen kommer inn. Der skimter det i lysende reflekser, jeg kan se de tåkete ansiktene deres idet øynene mine glir igjen og alt blir tåkete.
Hvitt. Her var det jammen hvitt! Jeg åpner øynene litt mer, det svir og jeg kjenner at jeg er hoven i ansiktet. Jeg snur meg forsiktig. Der sitter de. Klare til avhør. Alle spørsmålene deres, alt jeg kan høre er stemmene i hodet, velkommen tilbake sier de. Velkommen tilbake til galehuset. Jeg sa du var syk. Du sa jeg var syk. Forvirring. Armen min svir og banker. Jeg svelger pille etter pille. Jeg merker jeg blir trøtt. Legene smiler til meg. De klapper meg på hodet. Jeg sover. Men vent litt! Hvordan kan jeg høre stemmene hvis jeg sover? Jeg vet jeg ikke drømmer. Jeg kjenner at jeg beveger munnen. Jeg vet at jeg snakker. Stemmene snakker til meg. Jeg svarer. Jeg er så sliten. Jeg roper, vil de skal være stille. Medisinene begynner å virke og alt det hvite blir svart.
Jeg er hjemme igjen. Ute fra det trygge og hvite. Men jeg er ikke lei meg, for jeg vet, og de vet at jeg kommer tilbake. Jeg er redd for å se på mobilen min. Alle avtalene jeg har brutt, jeg tørr ikke lese meldingene og se på anropene. Jeg gjemmer mobilen i et skap. Jeg nikker høflig til drosjesjåføren som kjørte meg, og takker nei på alle tiltak psykiatrien gir meg. Det er her det kommer frem igjen, jeg er syk. Jeg burde takke ja. Jeg må gå til psykolog. Jeg må for å holde meg frisk. Jeg trenger hjelp i hverdagen min. Men jeg klarer ikke. Jeg sier nei. Jeg sier alltid nei. Jeg sier jeg klarer meg fint nå, jeg er frisk. Vi vet alle at det ikke er sant. Men nå, slik det er nå, er jeg manisk igjen. Jeg er nok en gang best i verden. Anne – superdama. Jeg er manisk. Jeg er deprimert. Jeg er manisk depressiv. Jeg er bipolar. Super Anne.
Slutt.
Skrevet av Aviaja Olsen som sier: “Jeg er ei jente på nå 20 år. Kommer fra Sørlandet men bor nå i Lillehammer. Har flyttet litt rundt både fra vest til øst siden rett før jeg ble 18 og til nå sammen med min samboer og forlovede. Jeg kommer fra en stor familie og gleder meg til å få min egen stabile familie. Vi har to innekatter som er en stor del av hverdagen vår. Jeg prøver for tiden å fullføre videregående skole over internett.”
Joy and Sorrow, av Khalil Gibran
Then a woman said, “Speak to us of Joy and Sorrow.”
And he answered:
Your joy is your sorrow unmasked.
And the selfsame well from which your laughter rises was oftentimes filled with your tears.
And how else can it be?
The deeper that sorrow carves into your being, the more joy you can contain.
Is not the cup that hold your wine the very cup that was burned in the potter’s oven?
And is not the lute that soothes your spirit, the very wood that was hollowed with knives?
When you are joyous, look deep into your heart and you shall find it is only that which has given you sorrow that is giving you joy.
When you are sorrowful look again in your heart, and you shall see that in truth you are weeping for that which has been your delight.
Some of you say, “Joy is greater than sorrow,” and others say, “Nay, sorrow is the greater.”
But I say unto you, they are inseparable.
Together they come, and when one sits alone with you at your board, remember that the other is asleep upon your bed.
Verily you are suspended like scales between your sorrow and your joy.
Only when you are empty are you at standstill and balanced.
When the treasure-keeper lifts you to weigh his gold and his silver, needs must your joy or your sorrow rise or fall.
Hverdagstekster, 1999
photo credit: miss pupik
Vi har prøvd å ringe deg på mobilen, men får da opplyst at nummeret ikke er i bruk. Har du fått nytt nr eller kan du treffes på annet telefonnr feks på jobb. Når? | Pappa, 23. nov 2000 09:31
Nå er jeg i Oslo. Det regner. Jeg tvangsparrer billene mine. Det går litt tregt, men noe skjer. | Unn, 4 Oct 1999 15:11:44
vi har det gøy her hele tiden
det regner ute
jeg har sett alt på tv denne helgen | Unn, 12 Jul 1999 11:39:43
Har vært på bodyshop. Kjøpt shampoo til deg bl.a. De hadde masse gøy. Har kjøpt meg toalettmappe og spenner med sommerfugler og blomster på :) Det er varmt! Det var overskyet da jeg gikk hjemmefra og jeg trodde det hadde tenkt å fortsette med det, men det hadde det jo ikke. Tror jeg må hjem å skifte. | Silje, 06 Jul 1999 05:53:30
Når kommer du hjem? Gi et vink så vi får avtalt om nøkkel etc. Vi har skiftet ytterdørene og dermed også låsene. | Pappa, 3 Jul 1999 12:31:03|
Jeg og Silje bor på Albertine hostel på Ankertorget. Koster 340
kroner natta med egen dusj og to senger and shit. Ganske fint. | Morten, 02 Jul 1999 15:35:36 |
Glem den forrige? Hva da glem den forrige? Jeg har jo lagd den allerede. Når det gjelder den nye så trenger jeg mer info. Hvor stor skal den være? | Morten, 24 Jun 1999 16:32:54 |
Hele verden er en jævla lekeplass. En kjip, rusten og tilgriset lekeplass. Der sandkassen er full av grus. Og når man bruker huskene så regner det alltid og man får sykt vondt i hendene fordi det er så kaldt. Og inni det lille leskjulet.. som er på alle lekeplasser… allefall i provinsen. Der lukter det selvfølgelig super-urin. Og så er det 3 knuste ølflasker. Og til slutt så har noen spydd på gyngehesten. Jævla drittverden. | Kim, 16 Jun 1999 19:29:46
Typisk, av “Ensomt hjerte” (pseudonym)
Katy Song
«Can’t go with my heart when I can’t feel what’s in it
Thought you’d come over but for some reason you didn’t
Glass on the pavement under my shoe
Without you is all my life amounts to»-Mark Kozelek (Red House Painters), 1993
Typisk. Akkurat i det jeg lener meg ut av vinduet, så setter jeg hånda i fugledritten som ligger forlokkende dandert på vinduskarmen. Og som strategisk ble plassert der av en eller annen sinnsforvirret salmonellabefengt due på driteturné høsten 1998. Og i 75, 3 prosent av tilfellene jeg lener meg ut av vinduet setter jeg venstrehånda i akkurat denne due-drittklatten, som virkelig ikke ser ut til å forsvinne på tross av dens hyppige sosiale interaksjon med hånda mi.
Nå kan man jo si at 75,3 prosent ikke er så mye dersom man kun har lent seg ut av vinduet 2 ganger. Men når man vet at det eneste jeg gjør mandag til lørdag mellom kl. 09:17 og 13:24 (dersom jeg ikke har fått posten før) er å lene meg ut av stuevinduet mot gaten, for å speide etter postmannen, så vil nok det hele fortone seg litt annerledes.
Ikke misforstå. Jeg lener meg ikke ut av dette vinduet i 4 timer i strekk. Nei, jeg er ikke gal heller. Jeg prøver jo selvsagt å få gjort noe nyttig i denne perioden også. Men posten er jo viktig. Ikke det at jeg er så dum at jeg tror at noen skulle finne på å skrive brev til meg. Men det hender faktisk av og til at jeg får en pakke eller to i posten. Jeg bestiller videoer, plater eller kataloger. Bytter kassetter. Fyller ut skjemaer. Svarer på konkurranser. For å glede meg selv. For å ha noe å se fram i mot. Bringe spenning inn i hverdagen (mellom kl. 09:17 og 13:24 hver dag, unntatt søndager eller andre helligdager).
Innimellom leser jeg en side eller to i Donald. Før jeg må opp av stolen igjen. Lene meg ut av vinduet. Plassere hånda i duedritten for å speide etter postmannen. Problemet er at i tidsrommet mellom da jeg satt i stolen og leste Donald og da jeg lente meg ut av stuevinduet, så kunne postmannen ha rukket å gå inn porten til gården. Derfor må jeg springe inn på soverommet så raskt jeg bare kan (og det er fort! jeg har nemlig alltid vært rask av meg. 7.8 på 60 meter i 7. klasse -uten at det skaffet meg noe bedre selvtillit av den grunn – eller fikk dama til å bli) for å se ut av vinduet mot bakgården, i tilfelle jeg gikk glipp av postmannen idét han gikk inn porten.
Men selv om jeg er superrask så tar det i det minste et par sekunder fra stuevinduet til soveromsvinduet. Og i mellomtida så kan jo postmannen ha rukket å gå inn i huset. Derfor må jeg også spurte til døra ut til gangen. Lytte ved døra for å høre om postkasselokkene smeller igjen. Gå ut i gangen å se ned til 1. Etasje, der postkassene er, for å se om postmannen står der og fordeler posten. Men dersom han ikke er der. Så må jeg spurte tilbake til stuevinduet. Lene meg ut. Få duedritt på hendene. Og speide etter’n.
Men nå har jeg visst utelatt en liten detalj. Det er jo ikke akkurat behagelig å gå rundt med hender innsmurt med duedritt. Så jeg må jo alltid ta en spurt inn på badet også. Vaske hendene kjapt. Før turen igjen går til soveromsvinduet, døra, gangen eller Donald i stolen.
Nå er det blitt juni 1999, og duedritten ligger der fremdeles. Det må være den største og mest standhaftige duedritten i hele verden. Kanskje jeg skal ringe 1000-tipset, Østlandssendingen eller Norge Rundt? Kanskje en liten duedritt kan skaffe meg litt berømmelse, penger og storbrystede babes? Eller kanskje jeg skal innse at jeg lever et patetisk liv. At jeg for alltid vil være ensom, at postmannen aldri vil bringe meg et personlig brev (og i hvert fall ikke fra kvinnen som forlot meg og som aldri kommer til å angre på det), at jeg er full av nevroser, tvangsforestillinger og åndelig forsøpling?
Det er forresten søndag i dag. Postfri dag. Men tro ikke at hånden min og duedritten ikke har hatt sosialt samkvem av den grunn. Sola skinner. Vinduet står åpent. Jeg hørte noen åpne porten utenfor. Kanskje var det kvinnen som forlot meg, som var kommet tilbake? Selvsagt måtte jeg lene meg ut for å se. Selvsagt var det ikke det. Og like selvsagt står jeg nå på badet og vasker hendene.
photo credit: Ange Soleil ( a.k.a Tweng )
