Hverdagstekster, 1999
photo credit: miss pupik
Vi har prøvd å ringe deg på mobilen, men får da opplyst at nummeret ikke er i bruk. Har du fått nytt nr eller kan du treffes på annet telefonnr feks på jobb. Når? | Pappa, 23. nov 2000 09:31
Nå er jeg i Oslo. Det regner. Jeg tvangsparrer billene mine. Det går litt tregt, men noe skjer. | Unn, 4 Oct 1999 15:11:44
vi har det gøy her hele tiden
det regner ute
jeg har sett alt på tv denne helgen | Unn, 12 Jul 1999 11:39:43
Har vært på bodyshop. Kjøpt shampoo til deg bl.a. De hadde masse gøy. Har kjøpt meg toalettmappe og spenner med sommerfugler og blomster på :) Det er varmt! Det var overskyet da jeg gikk hjemmefra og jeg trodde det hadde tenkt å fortsette med det, men det hadde det jo ikke. Tror jeg må hjem å skifte. | Silje, 06 Jul 1999 05:53:30
Når kommer du hjem? Gi et vink så vi får avtalt om nøkkel etc. Vi har skiftet ytterdørene og dermed også låsene. | Pappa, 3 Jul 1999 12:31:03|
Jeg og Silje bor på Albertine hostel på Ankertorget. Koster 340
kroner natta med egen dusj og to senger and shit. Ganske fint. | Morten, 02 Jul 1999 15:35:36 |
Glem den forrige? Hva da glem den forrige? Jeg har jo lagd den allerede. Når det gjelder den nye så trenger jeg mer info. Hvor stor skal den være? | Morten, 24 Jun 1999 16:32:54 |
Hele verden er en jævla lekeplass. En kjip, rusten og tilgriset lekeplass. Der sandkassen er full av grus. Og når man bruker huskene så regner det alltid og man får sykt vondt i hendene fordi det er så kaldt. Og inni det lille leskjulet.. som er på alle lekeplasser… allefall i provinsen. Der lukter det selvfølgelig super-urin. Og så er det 3 knuste ølflasker. Og til slutt så har noen spydd på gyngehesten. Jævla drittverden. | Kim, 16 Jun 1999 19:29:46
TEMA: Historier | Comments Off
Lignende artikler
Typisk, av “Ensomt hjerte” (pseudonym)
Katy Song
«Can’t go with my heart when I can’t feel what’s in it
Thought you’d come over but for some reason you didn’t
Glass on the pavement under my shoe
Without you is all my life amounts to»-Mark Kozelek (Red House Painters), 1993
Typisk. Akkurat i det jeg lener meg ut av vinduet, så setter jeg hånda i fugledritten som ligger forlokkende dandert på vinduskarmen. Og som strategisk ble plassert der av en eller annen sinnsforvirret salmonellabefengt due på driteturné høsten 1998. Og i 75, 3 prosent av tilfellene jeg lener meg ut av vinduet setter jeg venstrehånda i akkurat denne due-drittklatten, som virkelig ikke ser ut til å forsvinne på tross av dens hyppige sosiale interaksjon med hånda mi.
Nå kan man jo si at 75,3 prosent ikke er så mye dersom man kun har lent seg ut av vinduet 2 ganger. Men når man vet at det eneste jeg gjør mandag til lørdag mellom kl. 09:17 og 13:24 (dersom jeg ikke har fått posten før) er å lene meg ut av stuevinduet mot gaten, for å speide etter postmannen, så vil nok det hele fortone seg litt annerledes.
Ikke misforstå. Jeg lener meg ikke ut av dette vinduet i 4 timer i strekk. Nei, jeg er ikke gal heller. Jeg prøver jo selvsagt å få gjort noe nyttig i denne perioden også. Men posten er jo viktig. Ikke det at jeg er så dum at jeg tror at noen skulle finne på å skrive brev til meg. Men det hender faktisk av og til at jeg får en pakke eller to i posten. Jeg bestiller videoer, plater eller kataloger. Bytter kassetter. Fyller ut skjemaer. Svarer på konkurranser. For å glede meg selv. For å ha noe å se fram i mot. Bringe spenning inn i hverdagen (mellom kl. 09:17 og 13:24 hver dag, unntatt søndager eller andre helligdager).
Innimellom leser jeg en side eller to i Donald. Før jeg må opp av stolen igjen. Lene meg ut av vinduet. Plassere hånda i duedritten for å speide etter postmannen. Problemet er at i tidsrommet mellom da jeg satt i stolen og leste Donald og da jeg lente meg ut av stuevinduet, så kunne postmannen ha rukket å gå inn porten til gården. Derfor må jeg springe inn på soverommet så raskt jeg bare kan (og det er fort! jeg har nemlig alltid vært rask av meg. 7.8 på 60 meter i 7. klasse -uten at det skaffet meg noe bedre selvtillit av den grunn – eller fikk dama til å bli) for å se ut av vinduet mot bakgården, i tilfelle jeg gikk glipp av postmannen idét han gikk inn porten.
Men selv om jeg er superrask så tar det i det minste et par sekunder fra stuevinduet til soveromsvinduet. Og i mellomtida så kan jo postmannen ha rukket å gå inn i huset. Derfor må jeg også spurte til døra ut til gangen. Lytte ved døra for å høre om postkasselokkene smeller igjen. Gå ut i gangen å se ned til 1. Etasje, der postkassene er, for å se om postmannen står der og fordeler posten. Men dersom han ikke er der. Så må jeg spurte tilbake til stuevinduet. Lene meg ut. Få duedritt på hendene. Og speide etter’n.
Men nå har jeg visst utelatt en liten detalj. Det er jo ikke akkurat behagelig å gå rundt med hender innsmurt med duedritt. Så jeg må jo alltid ta en spurt inn på badet også. Vaske hendene kjapt. Før turen igjen går til soveromsvinduet, døra, gangen eller Donald i stolen.
Nå er det blitt juni 1999, og duedritten ligger der fremdeles. Det må være den største og mest standhaftige duedritten i hele verden. Kanskje jeg skal ringe 1000-tipset, Østlandssendingen eller Norge Rundt? Kanskje en liten duedritt kan skaffe meg litt berømmelse, penger og storbrystede babes? Eller kanskje jeg skal innse at jeg lever et patetisk liv. At jeg for alltid vil være ensom, at postmannen aldri vil bringe meg et personlig brev (og i hvert fall ikke fra kvinnen som forlot meg og som aldri kommer til å angre på det), at jeg er full av nevroser, tvangsforestillinger og åndelig forsøpling?
Det er forresten søndag i dag. Postfri dag. Men tro ikke at hånden min og duedritten ikke har hatt sosialt samkvem av den grunn. Sola skinner. Vinduet står åpent. Jeg hørte noen åpne porten utenfor. Kanskje var det kvinnen som forlot meg, som var kommet tilbake? Selvsagt måtte jeg lene meg ut for å se. Selvsagt var det ikke det. Og like selvsagt står jeg nå på badet og vasker hendene.
photo credit: Ange Soleil ( a.k.a Tweng )
Lignende artikler
Paraplytanker, av Olve Askim
photo credit: Rayani Melo
Det regner.
Jeg går med paraply.
Det er fint å ha paraply når det regner. Jeg rusler nedover gaten og legger merke til en butikk. En paraplybutikk.
Det er ikke dumt at det finnes paraplybutikker tenker jeg. Jeg titter inn av vinduet. Det er paraplyer i alle fasonger, størrelser og farger. De henger på stativer og ligger stablet i skap. Det er paraplyer overalt. Vegger og tak. Og en liten dame.
Det er rart, tenker jeg. Der inne står det en liten dame som har viet sitt liv til paraplyer. Kanskje heter hun Reidun? Jeg lurer på om Reidun der inne har drømt om å starte paraplybutikk siden hun var liten. Satt hun på skolebenken en gang under krigen og drømmende tegnet små paraplyer i margen? Eller kom det plutselig? Kanskje var Reidun ute i kraftig regnvær en gang på 50 tallet helt uten paraply. Kanskje pådro hun seg en kraftig snue og ble sengeliggende den dagen fordi hun ikke fant en butikk som solgte paraplyer. Og dermed tenkte hun, jeg skal jammen åpne en paraplybutikk så folk kan få seg en paraply når det virkelig gjelder. Også gjorde hun det. Eller kanskje er det en tradisjonsrik familiebedrift. Reiduns familie har kanskje holdt på med paraplyer i generasjoner. Hennes tipptippoldefar var paraplykonge. Paraplymogul! Kanskje har han mottatt priser.
Gullparaplyen for eksempel.
Hvem vet.
photo credit: rogiro
Det er sent på ettermiddagen. November og mørkt. Snart skal Reidun hjem. Hun har sikkert en fin paraply. Når hun kommer hjem spør mannen hennes om hun solgte mange paraplyer idag. Ja, idag gikk det bra sier hun og så forteller Reidun entusiastisk om en ny paraply som har kommet på markedet. En fransk modell. Den har kanskje en ny måte å folde seg inn på. Eller et varmende håndtak. Eller kanskje et nyutviklet paraplystoff som preller av vann, som på gåsa. Slik at man slipper å legge paraplyen åpen i entreen fordi den, takket være det nye franske stoffet, er tørr allerede. Eller man kan kanskje knøvle den sammen til en liten ball som passer i kåpelommen? Kanskje kommer den til og med med futteral.
Hun gleder seg veldig til denne. Den er under bestilling og kommer til uka. Hun viser bilder av paraplyen til mannen i det månedlige paraplytidsskriftet hun abonnerer på og forteller at den kommer i ikke mindre enn fjorten farger og tyve forskjellige mønstre. Håndtak kan skiftes og fåes i hele femti varianter, alt ettersom. Og mannen lytter. Kanskje han selv driver skolisseforretning?
Jeg lurer på om det finnes diskusjonsgrupper på internett for paraplyentusiaster. Reidun er nok aktiv der. Eller store amerikanske nettsider hvor man kan bestille tusenvis av forskjellige paraplyer. Det skal jeg sjekke når jeg kommer hjem, tenker jeg. Det gjør sikkert det.
Reidun samler på paraplyer også. Hun har paraplyer fra første verdenskrig og fra alle tenkelige kanter av verden hvor det regner. En morsom en fra Russland. En japansk en som er formet som en pingvin. Hun har et stort rom. Det er bittesmå barneparaplyer i utallige farger og former. Det er kjempestore seilduker av noen paraplyer beregnet på mindre følger hengt oppunder taket. En paraply har hun satt i monter. Den var sikkert eid av en berømt person og kjøpt på auksjon. Hun var på med nebb og klør der. Den skulle hun ha, koste hva det koste ville. Også samler hun på andre paraplyting. Paraplyfigurer, paraplymotiver og paraplybilder…. paraply i solnedgang. Jeg smiler for meg selv.
Hun er en reser på paraplyer og var sikkert med i Kvitt eller Dobbelt og rasket til seg 48000 kroner som ingenting. Selvsikker som hun er kastet hun nok om seg med tilleggsopplysninger langt utover det som over hodet var nødvendig. I tillegg fikk hun en tur for to til den årlige paraplymessen i Wuppertal samt en signert paraply i begrenset opplag av en berømt paraplymaker, en eksklusiv porselensparaply pluss et stort paraplyleksikon. Jeg ser det for meg.
Jeg stopper opp. Det er en merkverdig verden, tenker jeg. Hun er kanskje litt gal? Så går jeg videre. Tenk å havne i en paraplydiskusjon med Reidun. Herregud. Jeg hadde ikke hatt en sjans.
Da hadde det vært hakket bedre å diskutere skolisser med mannen hennes. Jeg har nemlig lest at de små plastbitene på skolissetuppene heter “aglets” på engelsk. Det ville nok ha imponert ham. Men om paraplyer vet jeg ytterst lite utover det aller nødvendigste. Reidun ville revet meg i fillebiter og bombardert meg med paraplybegreper, historikk og filosofi og gitt meg grundig refs for måten jeg behandlet min egen paraply fra banken på og at jeg i det hele tatt hadde en slik gratisparaply med logo på. Blasfemi! Så hun ikke litt morskt ut på meg da jeg passerte henne i butikken?
Nei, Reidun er nok ikke lett, tenker jeg. Heller ganske vanskelig. Hun sender sikkert anonyme hatbrev til regntøyprodusent Helly Hansen.
Og Reidun om sommeren. På hete dager. Måneder uten et eneste drypp fra himmelen. Jeg grøsser ved tanken. Reidun, damen som elsker regnfulle dager med storm i kastene hvor paraplyer rundt om i landet vrenges til formløse, ugjenkjennelige tøystrimler med vridde metallsplinter pekende ut i alle retninger og vannet fosser ned og kommer inn fra alle kanter. DA er hun nok lykkelig.
Jeg går nedover gaten og skotter opp på min egen paraply. En av stengene er litt knekt, men den beskytter allikevel og er fin. Jeg unngår akkurat å kollidere med en mann. Han virrer formålsløst rundt på fortauet, med campingsandaler, uten jakke, i pøsregn. Hendene er knuget rundt en halvliters ølboks bak på ryggen og han har et plastrør som kommer ut av nesen og forsvinner inn under skjorta. Men paraply har han ikke.
