Kategoriarkiv: Historier

Hjerteboksen. Illustrasjon: Sven Mattis Folkestad

Hjerteboksen, av Aviaja Olsen

Illustrasjon: Sven Mattis Folkestad.

Den blanke overflaten var glatt og skinnende. Så skinnende at man nesten kunne speile seg i den. Vakker som en soloppgang. Ikke når solen nettopp har stått opp, og kaster sine utallige fargespektre. Nei, når solen har kommet ordentlig fram, og den bare skinner så vakker og flott og byr på en ny dag. Et slikt stadie av en soloppgang hvor man bare blir stående å stirre på den med håp, glede og beundring over hvor vakkert noe faktisk kan være. En slik soloppgang som byr på håp, tro og glede. En slik soloppgang som kan få selv det kaldeste, mørkeste sinn til å lyse opp.

Akkurat slik var skinnet i den vakre hjerteboksen. En boks fylt med håp, tro og glede. Det kunne i hvert fall se slik ut på utsiden, så vakker som den var. Den hadde en dyp, vakker rød farge. En slik varm, god og trygg farge. En rød farge som betyr kjærlighet og trygghet. Med denne nydelige fargen og det vakre skinnet var den et prakteksemplar av skjønnhet. Den skinte og framstod så vakker og varm at det var vanskelig å legge merke til de overlappede kantene.

På kanten av hjerteboksen var det overflødig maling, nesten som om noen hadde prøvd å male over skader den hadde fått. Den var også litt bulkete og klumpete på sidene. Akkurat som om noen hadde kastet den i bakken, i veggen, og muligens slått på den. Disse skadene var forsøkt dekket over, men hvis man så nøye etter, hvis man så forbi det vakre utseendet til boksen, kunne man virkelig se hvor tykke kantene på boksen var blitt av all malingen som var blitt påført igjen og igjen på utsiden.

Den var vakker å se på, ja det var den. Men hvis du prøvde å åpne den, så ville du få problemer. Ikke mange prøvde å åpne hjerteboksen. De var bare opptatt av å se på den fra utsiden, men hvis du prøvde, da måtte du streve. På grunn av alle gangene boksen hadde falt i bakken var sidene presset sammen, og gjort den vanskelig å åpne. Man måtte være både tålmodig, sterk og gå fram med varsomme hender, for ikke å ødelegge den i forsøket. Hvis man så lykkes i å åpne denne boksen, disse få som prøvde, og disse få som klarte, ville da finne noe veldig spesielt. På innsiden var hjerteboksen frynsete, noen steder kunne man se at det nesten var hull igjennom boksveggene. Veggene var også dekket av blekkflekker. Noen av flekkene var store, noen var mindre. Noen var nesten hvisket vekk av elde, noen var mørke og tydelige. Boksen bar tydelig preg av alle tingene den hadde holdt på, alle tingene som var blitt puttet inni denne vakre hjerteboksen.

Men nå. Nå var boksen tom. Alt som var igjen var den ødelagte innsiden. Dette var det folk flest ville se. Men hvis du kikket ekstra nøye, kunne du se en liten glitrende sten. Den var ikke stor, og den glitret ikke så flott som den en gang hadde, men den var der fortsatt, for de som så nøye nok. Og av og til, hvis hjerteboksen var ekstra heldig, var det noen som klarte å åpne den, og se den vakre steinen. Som så at den trengte å bli pusset, for å så skinne klart og sterkt igjen. Det var ikke ofte, men når det ble gjort, var den like vakker som utsiden av hjerteboksen. I hvert fall for en liten stund.

Av Aviaja Olsen.

Den øde landeveiens eventyr, av Heidi Bollingmo

min øde landevei

Med mine ærbødige steg jeg tar

På den forlatte landevei

Setter meg i en nostalgisk toneart

skogen og vannet er som en bukett i rammens melodi

I vindens svale sus roper skogen velkommen til deres rike.

Jeg er beæret og går ydmykt avsted

I vannets vuggende rus speiler det himmelske spekter av nydelige

tonenyanser

Mine steg i det øde landskap hører jeg bekkens glade klukkende traller, og

skaper en følelse av oppstemthet.

Følelsen fører meg framover langs veiens kongelige passasjer. Mine tanker

svever i stillhetens harmonier. Mens skogen bøyer seg over landeveiens

fære.

Jeg ser opp på himmelens mektige hav, det er som om den taler til

vannets speilbilde. Akkurat som om himmelen bestemmer seg for å gi

vinden fart for å ikke kjede seg der oppe i sitt eget selskap. Vannet

svarer i sin vuggende harmoni og gir en melodiøs konsert i bølgende takt

På den brukte vei får jeg selskap av svaner som gir seg elegant av sted

over det magiske speil. I solens glitrende diamanter, skinner svaner i det

majestetiske avtrykk. I eventyrlig prakt forlater de vannets skorpe, og

med sin elegante drakt flyr de mot himmelens blålige dis.

Jeg føres med mine steg bortover den gamle landevei hvor skogens

ramme gir landeveien skygger som gir en skyggefylt uhygge.

Det gjenskaper en ensom melodi i meg, uten solens lys blir den følelsen

løpt forbi. Ingen vil kjenne ensomhetens melodi, så landeveien fører mine

tanker med lysets mange innganger og lar skyggene vandre i mørke der

frykten har sin plass.

Midt i landeveiens bilde er der en grønn eng som skiller veien, det skaper

en splittelse, som om på den ene side ser jeg fornuften og den andre

følelser. Jeg går på den ene siden og føler fornuftens kjerne, som ikke

aner hva den andre siden mener. Så hopper jeg over til den følelsessiden

som griper ens hjerte. Jeg går lenger på denne hjertesiden til min

sårbarhet får sitt spill, og går over på den andre siden igjen hvor spillets

vinnende vesen speiler seg i stegene. Tankene mine svever og jeg griper

tak i følelsen.

Jeg vil føle livet

Landeveiens mange syner gir meg tid til stillhetens nyanser. Jeg ser en

gammel båt som flyter i vannets speil. Den synker uten at noen vil redde

den. Den står enda i sin andakt, og tåredråpene fyller den til randen.

Båten fylles av vemod. Jeg står og ser den drukne i sine tåredråper. Båten

tenker tilbake på alle de årene som den fraktet jenter og gutter i sine

kjæresteri, og den gledet mang ens hjerte i vuggende ro.

Hjertet mitt banker

Vannet hvisker mot vindens svale ånde, og jeg hører fuglene kvitrer sin

egen melodi, og vuggende faller vannet i sin egen falleri. Verden hører et

orkester av stillhetens symfoni.

Jeg takker den øde landevei for dens følge.

Takknemlig for naturens stille melodiøse klang

Den øde landeveien lengter etter menneskers eventyrlige reise, og ser

sørgmodig mine steg svinner hen.

– Heidi Bollingmo

Den øde landeveiens eventyr (Video: Morten Skogly).

Kneblet (og andre tekster), av Helene Spissøy

Ida. (Foto: Helene Spissøy)

Ida. (Foto: Helene Spissøy)

Kneblet

Jeg er kneblet. Tauet knyttet hardt. Urokkelig.

All makt er svekket, mine øyne kan bare se, mine ører kan bare høre. Jeg kan bare se, høre, protestere i stillhet. For meg selv. Min kropp er ikke lenger min. Mine tanker er ikke dominerende. Andre tanker har tatt denne posisjonen. En gang ukjente tanker, men ettersom tiden har tikket av gårde, har disse ukjente, fremmede tankene grodd fast og vokst. Tatt over. Kroppen adlyder ikke mine tanker. Nei, mine er for svake. Det er de andre som har makten.

Tiden har flydd. To sett med tanker. Men hvilke er mine? Hvem er jeg? Forvirrelsen, maktkampen mellom tankesettene, alt knyttes strammere og strammere, helt til lammelsen slår inn.

06:14

06:14 verden stivner
smelter sammen
stopper

06:14 kjente bevegelser
diffuse, umerkbare

06:14 lyder innenfra
dønninger av pumpende blod
svirrende tankefragmenter

16:14

Les videre

Skal, skal ikke, skal, av Sandra Nordal

espejo

 

Det banket på soveromsdøren.

«Opp lille venn, opp og gå på skolen».

“Ja?”, svarte jeg med trøtt morgenstemme.

“Kommer du snart eller?”

Jeg bare lå der under en stor varm rød dobbeldyne.

 

Stod ved vinduet og så på alle bilene som suste forbi.

Himmelen var akkurat like blå som gardinene. Det var ikke en eneste sky.

 

Jeg gikk ned trappen.

Fra stuen hørte jeg mammas musikk. En låt av Sissel Kyrkjebø. Men kunne ikke finne henne noe sted. Jeg gikk fra kjøkkenet til stua, fra stua til badet, fra badet til kjøkkenet igjen, men borte var mamma. På spisebordet lå det en tallerken, to brødskiver med leverpostei som var skjært i to. Tok bare ett bitt, tømte ut melken og drakk en sup vann.

 

Da jeg nærmet meg skolegården, kunne jeg se masse mennesker.

Som sto i gjenger å snakket. Allikevel følte jeg at alle glodde rett på meg med skurrende ansikt. Hva var det nå da. Noe med klærne mine? Eller håret mitt kanskje? Skoene? Har jeg
gjort noe galt? Etter noen få lange minutter kommer en gutt jeg aldri har sett før bort til meg. Han var kledd i svart vid joggebukse, hvit singlet og svart jakke.
“Skjer a?” sa han.
“Hei” svarte jeg. Stemmen ble rar. “Hva heter du?”
“Hva heter du?” spurte jeg han tilbake. “Jeg heter Alexander. Men du kan kalle meg for Alex.” Han var egentlig ganske søt.

Cocoon

 

Førsteinntrykket ser ganske dystert ut.

Inne var det noe helt annet. Ganske koselig i grunn. Lange koridorer hvor folk løp.

 

“Hva faen ser du på! Er det meg du ser på!”

“Nei”, svarte jeg den ene jenta som sto med de tre venninene sine.
“Hva er navnet ditt?”
Jeg sa bare Inger.
“Inger!! Haha” ropte jenta.
“Si meg, har du dusjet idag? Sånn som du lukter skulle jeg tro du ikke hadde dusjet på fem dager”.
Jeg fikk ikke fram et eneste ord til henne.
“Hallo, er det noen der inne i det hele tatt” sa venninen hennes, og kakket meg i hodet med lommeboken sin.

 

Jeg dro ned genserarmen for å tørke tårne.

Jeg måtte si dette til mamma. Men hvordan skulle jeg si det? Og kommer hun til å legge all skylda på meg?

 

Inne på toalettet var det tusen ting som hadde blitt skrevet på veggen med svart tusj.

Skjønner ikke vitsen. Plutselig så jeg noe som var blitt skrevet om meg selv på veggen. Inger M. du er stygg!!! sto det.

Life question...

 

Da hørte jeg noen som ropte. “Du med den svarte toppen, kom hit”.

Det sto en guttegjeng litt lengre borte. Blandt dem sto Alex. Han gikk dit hvor jeg sto i stedet.
Jeg så i bakken fordi jeg ble ganske sjenert, han var jo så søt. Skal jeg tørre å spørre ham om hva han synes om meg.
“Takk for sist, men du fortalte aldrig hva du het” sa han.
“Nei, jeg gjorde kanskje ikke det, men jeg heter Inger”.
“Ojaa”, var alt av svar jeg fikk tilbake fra Alexander.
“Har du savnet meg?” spurte jeg forsiktig.
“Hmm jeg vet ikke helt” svarte han. For et svar, hva mente han egentlig.

 

Hærregud! Nå har jeg stått i kø i evigheter virket det som.

Skulle det ikke bli min tur snart. Det var fullt av folk overalt, og jeg hadde ikke blitt kjent med en levende sjel enda. Alle andre snek foran meg. Ingen spurte om jeg hadde lyst til å gå foran dem i køa. Jeg ble bare mindre og mindre der jeg sto. Hadde lyst til å presse fram tårene, men kunne ikke. Jeg hadde mest lyst til å forsvinne i løse luften.

 

“Heisann! Kan jeg få sitte sammen med deg?”

“Det kan du vel” svarte jeg henne. Hun spurte om jeg hadde blitt kjent med mange på skolen “Nei ikke så veldig mange. For å si sannheten, har jeg ingen venner her” sa jeg. Jeg spurte henne ikke om noe nesten. Var redd for at hun også skulle være like frekk mot meg som de andre.
“Så fint da, da kan jo vi to bli venner. Du kan gjerne få bli med meg hjem hvis du vil?” sa hun. Kunne ikke annet enn å smile bare, fra øre til øre. Jeg mistet ringen min i gulvet, og bøyde meg ned for å plukke ringen opp.
“Bare vent litt, jeg skal bare på do, femten sekund så er jeg tilbake” sa hun. Men jeg ventet på
at hun skulle komme, satt jeg der alene og så på kjekke gutter, og bimbo jenter. 65% av jentene hadde duppa tryne sitt i brunkrem-bøtta. Sekundene gikk og gikk. »Serriøst lissom, tar det så lang tid å gå på do. Sa jeg stilt, så ingen skulle høre.

 

Jeg løp for å rekke bussen hjem.

Rakk bussen akkurat. Takk gud for det, hvis ikke måtte jeg stått og ventet ca i tre kvarter på neste. Ga sjåføren femten kroner, og gikk nesten bakerst for å sette meg ned. Det var fullt, og det satt en mann på den plassen jeg ville ha. Jeg beit tenna sammen, og spurte høflig: “Kan jeg please få sitte ved siden av deg om du flytter kofferten din?”. Heldigvis var han snill og lot meg få sete ved siden av han.

 

“Mamma? er du her” ropte jeg og slang igjen ytterdøra så veggene ristet.

“Mamma? Du må svare meg om du er hjemme.” Dette var ikke morsomt lengre. Det første som slo meg var om jeg skulle ta bussen til pappa, men han bodde åtte timer unna. Begynte å kjenne angst langt inne i hjerterota. Hvor i helsikke kan mamma være. Kan ikke springe til naboen heller, for der blir det ingen hjelp å få. Cd-plata av Sissel Kyrkjebø sto på fremdeles, etter mange timer. Jeg tok med ett glass cola og satte meg i stua. Prøvde å se litt på tvboksen, men satt bare å tenkte. Dessuten var det bare søppel på tv’en.

 

Ute ble det mer og mer stille.

Kunne ikke høre lyden fra barna lengre. Ble mørkere og mørkere også. Alt var liksom så trist.

 

Skal, skal ikke, skal, skrev jeg i hånda mi.

Fordi det kunne hjelpe meg i å ta et valg. Om jeg havnet på »skal» var det meningen å gjøre det.

Mamma fikk meg alltid i godt humør. Hendene skalv og det grøsset gjennom hele kroppen.

Innsendt av Sandra Nordal.

ask you

Bipolar, av Aviaja Olsen

39.365 #106 in explore !   fact:
Foto: Ashley Rose, Flickr

 

Du er syk, sa stemmen i hodet mitt. Jeg er syk, sa jeg.

Det var akkurat som om jeg prøvde å overbevise meg selv om at jeg faktisk var syk, som om det å ha en diagnose for hvorfor jeg var som jeg var, for at jeg til tider kunne være så i taket, og det neste sekundet ikke en gang orke å gå ut å hente posten. Orker ikke, vil ikke, tørr ikke. Jeg så meg selv i speilet.

Jeg åpnet og lukket øynene, så på meg selv. Studerte meg selv. Du ser ikke særlig syk ut, sa jeg til meg seg i speilet. Jeg hadde langt blondt hår og nøttebrune øyne. Tok solarium flere dager i uka, eller det vil si de gangene jeg i det hele tatt orket tanken på å stikke nesen min ut av huset. For det var ikke alltid det var så lett. Så lett som alle skulle ha det til.

We're All Thieves

Alle er jo deprimerte en gang i blant. Du drar det alt for langt Anne. Kom igjen, du har godt av å være med ut, kom nå! Alle maste og dro hele tiden og jeg var så lei. Ikke lei av dem fordi de ville ha meg med ut, tvert imot! Jeg er veldig glad i vennene mine og det er ikke noe jeg heller vil enn å være med de på kino, ut på byen eller rett og slett bare henge på den lokale Mix’en. Problemet er bare at jeg er syk. Jeg er syk, syk, syk. Jeg spyttet på speilbildet mitt. Hvorfor er du sånn sier jeg til meg selv. Jeg har problemer med å innrømme at jeg er syk, men samtidig føles det som om jeg gjør alt for å virke syk, som om jeg bare snakker og snakker om det, som om jeg vil at folk skal synes synd på meg, som om jeg vil at folk skal vite at jeg er syk. Men egentlig så er det ikke slik.

15-06-10 Lets Go I Want To Go All The Way To The Horizon ~ Explored Front Page :)

Det er bare noen ganger jeg ikke klarer å kontrollere hjernen min. Det er noen ganger den lar munnen min snakke uten at jeg vil det. Jeg kan kjenne kjeven min åpne seg, og hvordan leppene og tungen beveger seg. Av og til hører jeg noen høye pipelignende lyder som trykker igjennom den tykke boblen det føles som jeg lever i. Høye, skjærende pipelyder av en stemme. Min stemme. Den er høylytt og ivrig, jeg bruker hendene til å forklare. Jeg er ivrig. Jeg kjenner følelsene, lukter luktene, hører lydene, men det er som om det ikke er meg, som om det er en annen person i kroppen min og at jeg bare står å ser på.

Plutselig får jeg en idé! Jeg skal hoppe i fallskjerm, bytte skole, løpe naken nedover gågata i byen og en ting jeg hvertfall skal få gjort i denne uka er å kapre den kjekkeste gutten i byen. På skolen tar jeg på meg all verdens oppgaver som finnes, og lover å få gjort alt klart til slutten av uken. Jeg er supermann. Jeg er flink, jeg er best og jeg kan klare alt! Jeg stiller meg opp midt i gata, jeg synger, jeg hopper og danser. Alle ser på meg, alle synes jeg er fantastisk flink. Men det vet jeg jo at jeg er! Jeg lager avtaler. Jeg lover og lover.
Jeg får ikke sove. Jeg vil ikke sove. Jeg løper rundt i huset og vasker og rydder. Jeg er våken, jeg er hyper, jeg er.. Jeg er trist! Jeg setter meg ned, legger hodet i hendene og begynner å riste. Jeg lurer på hva i svarte jeg skal gjøre nå. Jeg gråter så hele kroppen min rister. Jeg kaster meg i fosterstilling på gulvet. Jeg roper og hyler. Jeg har det vondt. Jeg er lei meg.

how was your day, dear?

Jeg er syk igjen. Jeg tenker at jeg burde legge meg inn på asylet igjen. Nå ringer nok snart naboene etter sykebilen uansett. Snart kommer de løpende med sine røde og gule drakter med skinnende reflekser på. Jeg kan se de komme. Jeg merker jeg blir trøtt. Jeg svelger den siste sovepillen forsiktig, orker ikke holde meg oppe lenger. Legger hodet mitt ned på gulvet. Det er vått der. Det er rødt. Jeg svir på armen. Jeg hører noen kommer inn. Der skimter det i lysende reflekser, jeg kan se de tåkete ansiktene deres idet øynene mine glir igjen og alt blir tåkete.

Hvitt. Her var det jammen hvitt! Jeg åpner øynene litt mer, det svir og jeg kjenner at jeg er hoven i ansiktet. Jeg snur meg forsiktig. Der sitter de. Klare til avhør. Alle spørsmålene deres, alt jeg kan høre er stemmene i hodet, velkommen tilbake sier de. Velkommen tilbake til galehuset. Jeg sa du var syk. Du sa jeg var syk. Forvirring. Armen min svir og banker. Jeg svelger pille etter pille. Jeg merker jeg blir trøtt. Legene smiler til meg. De klapper meg på hodet. Jeg sover. Men vent litt! Hvordan kan jeg høre stemmene hvis jeg sover? Jeg vet jeg ikke drømmer. Jeg kjenner at jeg beveger munnen. Jeg vet at jeg snakker. Stemmene snakker til meg. Jeg svarer. Jeg er så sliten. Jeg roper, vil de skal være stille. Medisinene begynner å virke og alt det hvite blir svart.

Taxi
Jeg er hjemme igjen. Ute fra det trygge og hvite. Men jeg er ikke lei meg, for jeg vet, og de vet at jeg kommer tilbake. Jeg er redd for å se på mobilen min. Alle avtalene jeg har brutt, jeg tørr ikke lese meldingene og se på anropene. Jeg gjemmer mobilen i et skap. Jeg nikker høflig til drosjesjåføren som kjørte meg, og takker nei på alle tiltak psykiatrien gir meg. Det er her det kommer frem igjen, jeg er syk. Jeg burde takke ja. Jeg må gå til psykolog. Jeg må for å holde meg frisk. Jeg trenger hjelp i hverdagen min. Men jeg klarer ikke. Jeg sier nei. Jeg sier alltid nei. Jeg sier jeg klarer meg fint nå, jeg er frisk. Vi vet alle at det ikke er sant. Men nå, slik det er nå, er jeg manisk igjen. Jeg er nok en gang best i verden. Anne – superdama. Jeg er manisk. Jeg er deprimert. Jeg er manisk depressiv. Jeg er bipolar. Super Anne.

Slutt.

 

Skrevet av Aviaja Olsen som sier: «Jeg er ei jente på nå 20 år. Kommer fra Sørlandet men bor nå i Lillehammer. Har flyttet litt rundt både fra vest til øst siden rett før jeg ble 18 og til nå sammen med min samboer og forlovede. Jeg kommer fra en stor familie og gleder meg til å få min egen stabile familie. Vi har to innekatter som er en stor del av hverdagen vår. Jeg prøver for tiden å fullføre videregående skole over internett.»
Bipolar III

d medication
Illustrasjon: Dugg Simpson, Flickr