Den øde landeveiens eventyr, av Heidi Bollingmo

min øde landevei

Med mine ærbødige steg jeg tar

På den forlatte landevei

Setter meg i en nostalgisk toneart

skogen og vannet er som en bukett i rammens melodi

I vindens svale sus roper skogen velkommen til deres rike.

Jeg er beæret og går ydmykt avsted

I vannets vuggende rus speiler det himmelske spekter av nydelige

tonenyanser

Mine steg i det øde landskap hører jeg bekkens glade klukkende traller, og

skaper en følelse av oppstemthet.

Følelsen fører meg framover langs veiens kongelige passasjer. Mine tanker

svever i stillhetens harmonier. Mens skogen bøyer seg over landeveiens

fære.

Jeg ser opp på himmelens mektige hav, det er som om den taler til

vannets speilbilde. Akkurat som om himmelen bestemmer seg for å gi

vinden fart for å ikke kjede seg der oppe i sitt eget selskap. Vannet

svarer i sin vuggende harmoni og gir en melodiøs konsert i bølgende takt

På den brukte vei får jeg selskap av svaner som gir seg elegant av sted

over det magiske speil. I solens glitrende diamanter, skinner svaner i det

majestetiske avtrykk. I eventyrlig prakt forlater de vannets skorpe, og

med sin elegante drakt flyr de mot himmelens blålige dis.

Jeg føres med mine steg bortover den gamle landevei hvor skogens

ramme gir landeveien skygger som gir en skyggefylt uhygge.

Det gjenskaper en ensom melodi i meg, uten solens lys blir den følelsen

løpt forbi. Ingen vil kjenne ensomhetens melodi, så landeveien fører mine

tanker med lysets mange innganger og lar skyggene vandre i mørke der

frykten har sin plass.

Midt i landeveiens bilde er der en grønn eng som skiller veien, det skaper

en splittelse, som om på den ene side ser jeg fornuften og den andre

følelser. Jeg går på den ene siden og føler fornuftens kjerne, som ikke

aner hva den andre siden mener. Så hopper jeg over til den følelsessiden

som griper ens hjerte. Jeg går lenger på denne hjertesiden til min

sårbarhet får sitt spill, og går over på den andre siden igjen hvor spillets

vinnende vesen speiler seg i stegene. Tankene mine svever og jeg griper

tak i følelsen.

Jeg vil føle livet

Landeveiens mange syner gir meg tid til stillhetens nyanser. Jeg ser en

gammel båt som flyter i vannets speil. Den synker uten at noen vil redde

den. Den står enda i sin andakt, og tåredråpene fyller den til randen.

Båten fylles av vemod. Jeg står og ser den drukne i sine tåredråper. Båten

tenker tilbake på alle de årene som den fraktet jenter og gutter i sine

kjæresteri, og den gledet mang ens hjerte i vuggende ro.

Hjertet mitt banker

Vannet hvisker mot vindens svale ånde, og jeg hører fuglene kvitrer sin

egen melodi, og vuggende faller vannet i sin egen falleri. Verden hører et

orkester av stillhetens symfoni.

Jeg takker den øde landevei for dens følge.

Takknemlig for naturens stille melodiøse klang

Den øde landeveien lengter etter menneskers eventyrlige reise, og ser

sørgmodig mine steg svinner hen.

– Heidi Bollingmo

Den øde landeveiens eventyr (Video: Morten Skogly).