«Der man brenner bøker, vil man til slutt også brenne mennesker.»

Sitatet er fra den tysk-jødiske poeten Heinrich Heine, og viste seg å være rett så profetisk.

Statuen av ham står på hjørnet av en forblåst blokk i Berlin. Han hadde fortjent en blomstrende rosehage, 30 varmegrader, omkranset av nymfer:

Her er diktet Ad finem, fritt omdiktet til norsk

Slutten

Årene går og
Jeg haster mot graven
Men holder kjærligheten i hjertet

Hvis jeg bare kunne se deg
en gang, en dag
Og se mitt liv ebbe ut for dine øyne
Mens jeg sier
jeg elsker kun deg.

- Heinrich Heine

noen ganger
når munnen din
lager små rynker rundt 
øynene dine
når du er så nær
at hjertet ditt pumper blod 
inn i magen min

noen ganger
når du ligger 
på leppene mine
som modne blåbær
fra høstskogen
og håret ditt dufter
av granbar

tenker jeg

at sekundene 
sprenger
i fingrene mine
etter å stupe innover i deg
etter å lage små stormer rundt deg
til du står naken igjen
og jeg står naken igjen

da kan 
stormene 
bare komme

Via dikt.no

Hvis dusjhodet var en pistol
skulle jeg ha overrasket deg
der du kom uanmeldt og naken
inn til meg.

Og jeg skulle ha hengt gliset ditt opp,
ikke fullt så selvtilfreds
på flislagte vegger.
En sjelden art fra
Rødehavets bunn

Med dusjhodet som våpen
skulle jeg nyte synet av
blodet ditt
blande seg med mitt
milde såpeskum.

Restene av deg skulle deles
varsomt
i mindre biter,
Hver del jeg elsket,
høyst nøyaktig.
Lik en fisker håndterer
sesongens første fangst.

Vaskemaskinen
skulle bli ditt siste hvilested, Kjære.
I lyden av deg dunkende
over en skånsom vask,
skulle jeg
alene
drømme
om lavmelt motordur og
konkylievisdom.

Stort lengre kommer jeg ikke
før du legger
varme
usentrifugerte
hender på kroppen min.

Tankene fordamper
dugg på blanke flater.
Og med pekefingeren
skapes nok en dag.

photo credit: Meredith_Farmer

Dine skritt

Så har dine skritt i min hage,
endelig stanset opp.
Og stien du gikk
vil snart gro til,
for nå er alt blitt stillt.
Men langt inn i sinnets indre,
et ekko av dine steg
ljomer i mine tanker,
fortsatt vandrer du der.

Skrevet av Knut Audestad, som sier “Å oppleve en skilsmisse setter preg på en resten av livet, og en søker hjelp både hos Gud og mennesker. Dette er noen tanker som svirret i mitt hode gjennom denne prosessen som stjal flere år av mitt liv.” Les dette og flere dikt på Knuts egne hjemmesider.

photo credit: d i a n a*

photo credit: Dude Crush

Du alene

Du sto alene i regnet.

Selv slet jeg i vinden

og kunne ikke nå deg.

Vi så begge

stormen komme.

Du ba til Gud.

Jeg kneppet jakken.

Stormen rev deg

med seg,

for jeg kunne bare

kneppe knapper,

ikke stille opp

som Gud.

photo credit: docman

Les også Kvelden, verdens beste kjærlighetsdikt, også av Marina Kaldhol.

photo credit: papalars

TO HØSTLIGE OBSERVASJONER

1)

fjell forflytter seg
som regel i ly av mørket
og sjeldent langt av gangen
jeg ber deg legge merke til
hvor elegant
de unngår å tråkke på hverandre

2)

om høsten
dør de små båtene
driver på land
med buken i været

*

Tor Mindrebø, f 1965

“Jeg syns det er godt å skrive, fordi jeg nyter de sjeldne øyeblikkene da ordene mine nesten klarer å fange en følelse. Jeg skriver fordi jeg har lyst til å skape noe, små biter av meg selv som blir synlig for andre.” -Tor Mindrebø i år 2000 om hvorfor han ville bli forfatter.

Vi ble minnet på disse to diktene da vi fikk tilsendt dette diktet i dag, skrevet av Ola, 14 år, og en god observatør han også:

Marte har siden den gang blitt voksen og har erstattet skrivemaskinen med:
http://skavlan.wordpress.com/
http://www.flickr.com/people/mmartee/
http://twitter.com/mmartee

photo credit: binababy123

om du bare kunne
lese tankene mine
så slapp jeg å stadig
leke forfatter hver gang jeg
uttrykker meg
ovenfor deg

men inntil da
forblir det usagt
forblir det en gåte
jeg fortsetter å fortelle
deg alt med måte
det du ikke vet
forblir min hemmelighet
i all evighet

photo credit: Daisy May.

Fra diktet Poem for Display at a City Reservoir av Dave Bonta

Obs, selvmordere: Vennligst vis hensyn
Gå og drukne dere et annet sted. Det er ikke det at kroppene deres
forurenser vannet – det er en myte.
Men det vi krever av vann er et fravær av smak,
og ikke en smak av fravær.

//

Attention suicides: please have the consideration
to drown elsewhere. It is not that your body
would be especially toxic — that’s a myth.
But what we crave in water is an absence of taste,
not the taste of absence

Dave Bonta:

Blog: http://www.vianegativa.us/

Twitter: http://twitter.com/Morning_Porch

Jeg drømte at det regnet, og at trærne bøyde seg over meg og ga meg fred.

photo credit: greenplasticdave