Kneblet (og andre tekster), av Helene Spissøy

Ida. (Foto: Helene Spissøy)
Ida. (Foto: Helene Spissøy)

Kneblet

Jeg er kneblet. Tauet knyttet hardt. Urokkelig.

All makt er svekket, mine øyne kan bare se, mine ører kan bare høre. Jeg kan bare se, høre, protestere i stillhet. For meg selv. Min kropp er ikke lenger min. Mine tanker er ikke dominerende. Andre tanker har tatt denne posisjonen. En gang ukjente tanker, men ettersom tiden har tikket av gårde, har disse ukjente, fremmede tankene grodd fast og vokst. Tatt over. Kroppen adlyder ikke mine tanker. Nei, mine er for svake. Det er de andre som har makten.

Tiden har flydd. To sett med tanker. Men hvilke er mine? Hvem er jeg? Forvirrelsen, maktkampen mellom tankesettene, alt knyttes strammere og strammere, helt til lammelsen slår inn.

06:14

06:14 verden stivner
smelter sammen
stopper

06:14 kjente bevegelser
diffuse, umerkbare

06:14 lyder innenfra
dønninger av pumpende blod
svirrende tankefragmenter

16:14

Hun som tenker

Hun som tenker. Hun som tenker de store tanker, større enn henne selv. Større enn hun selv kan håndtere. Alle fragmenter er et vas av endeløse tråder, surret inn i hverandre og som viser seg å ikke ha noen ende, ingen sammenkopling.

Fabler, fobier og folk setter hennes hjerte i en vond posisjon, bedrar henne til å bli som dem. Påstår at vedens skjønnhet, godhet og sannhet er nettopp det og ikke forferdelighet, forgjengelighet og grusomhet – som det egentlig er.

Tankene er store og usammenhengende. Hjernen arbeider og rydder til enhver tid, men til ingen nytte. Den ønskelige systematiseringen av tanketrådene er ikke oppnåelig, heller erstattet av flere tråder, større bidrag til vaset i sinnet hennes, knuten blir større, vanskeligere å løse.

Hun som tenker. Hun har evnen til å trekke mørket ut av nattens dype timer og male dagen svart. Han sa til henne en gang at det tynger både hans og henne sjel at hun vil være en del av en verden som ikke er til. Alt er et bedrag, en drøm, en illusjon.

Hun som tenker større tanker enn de som er håndterlige. Hun som svekkes av seg selv like mye og kanskje mer enn hun svekkes av andre. Hun som kveles av samfunnets tvangstrøye. Hun som drukner i tråder uten ender.

Hun som tenker. Hun har evnen til å trekke mørket ut av nattens dype timer og male dagen svart.

Stien

Stien brer seg over det ujevne landskapet
går i slalom mellom trærne
men hvor leder den?

tunge skritt følger merker etter fotspor
uvitende om destinasjonen er ønskelig
stien fortsetter, det gjør skrittene også

solen er lav
lyset trekker seg tilbake
inviterer skyggene til å overta
skrittene fortsetter
i håp om at den resterende delen er mindre enn den etterlagte

destinasjonen er et spørsmål om skjebne
et stup?
et paradis?
det vil vise seg
bare fortsett å gå.

Av Helene Spissøy

Epost: helenspissoy@gmail.com
Flickr: http://www.flickr.com/photos/lilacaprice/
Twitter: http://twitter.com/lilacaprice

Winterweg

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *